Kommunen mener ingen er tvangsflyttet: Teller ikke med Anita

1 month ago 12


Kortversjonen

  • Siljan kommune flyttet utviklingshemmede Anita mot foreldrenes vilje, men de mener dette ikke var en «tvangsflytting».
  • Likestillingsombudet mener ufrivillige flyttinger bør kalles tvangsflyttinger.
  • KS mener man må skille mellom «hva som er tvang og hva som er et tilbud man er motvillig til å ta imot.»
  • Norge har fortsatt ikke gjort FN-konvensjonen om funksjonshemmede rettigheter til en del av loven.

Søndag fortalte VG historien om et foreldrepar fra Siljan, som opplevde at den utviklingshemmede datteren deres, Anita, ble flyttet til nabokommunen.

Først ble hun hentet til en «hyggelig utflukt». Underveis ble det fattet vedtak om flytting.

Anita kom aldri hjem igjen. Foreldrene har motsatt seg flyttingen hele veien.

Men Siljan kommune er også blant kommunene som har svart på VGs nasjonale kartlegging av flyttinger mot folks vilje, som du kan sveipe gjennom her:

– Forskjellig tolkning

I mai sendte VG flere spørsmål til alle landets kommuner, inkludert Siljan.

Ett av spørsmålene kommunene fikk var hvor mange de hadde flyttet til et annet bosted mot brukeren eller familiens vilje, uten at det har vært fattet vedtak om tvang?

Over 30 norske kommuner bekreftet å ha totalt 55 slike saker de siste fem årene – og trenden er kraftig økende.

Men Siljan var blant kommunene svarte «null» på dette spørsmålet.

Da VG gikk gjennom svarene til kommunene i høst, ble det klart at det var Anitas egen saksbehandler i kommunen som hadde svart på VGs kartlegging.

 Annemor Larsen / VGFORTVILET: Monica Holt er moren til Anita. Her er hun i boligen hun og Anitas far hadde gjort istand til datteren før hun brått ble hentet i februar. Foto: Annemor Larsen / VG

– Vår vurdering er at svaret er «null», svarte saksbehandleren i Siljan kommune da VG spurte om hvorfor Anita ikke hadde blitt telt med da de svarte på kartleggingen før sommeren.

– Moren opplever at datteren ble flyttet mot hennes vilje. Da kan ikke svaret bli null?

– Vi har ikke noen kommentar, annet enn at vi har tatt den vurderingen på det, svarer saksbehandleren.

Dokumenter viser derimot at kommunen var kjent med at «... flytting av sted for leveranse av tjenester (...) ikke [ble] truffet etter samtykke fra brukers verge» – altså Anitas mor.

– Vi har forskjellig tolkning. Det er der det ligger, sier hun.

LDO: – Behandles aller dårligst

Likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon har, på generelt grunnlag, en annen tolkning.

Bilde av Bjørn Erik ThonBjørn Erik Thon

Likestilling- og diskrimineringsombud

– Vi får inn mange saker og vi ser at det vi kaller tvangsflyttinger sjelden er basert på et vedtak om tvang. Kommuner velger å flytte tjenestene en utviklingshemmet har fra boligen de bor i og til en annen bolig. Da må den utviklingshemmede flytte med, sier Thon.

Han mener utviklingshemmede trolig er blant gruppene som behandles aller dårligst i Norge.

– Hvorfor er det en tvangsflytting når det ikke finnes noe tvangsvedtak?

– Våre undersøkelser viser at medvirkning fra verge og pårørende er liten. Flyttinger skjer mot de det gjelder sin vilje. Da er det ikke frivillighet. Da er det tvang, svarer Thon.

KS: – Tvang er vedtak

På et møterom hos Kommunenesektorens organisasjon (KS) får lederen Gunn Marit Helgesen et lignende spørsmål.

Hverken hun eller Thon var kjent med Anita-saken da intervjuene ble gjort og uttaler seg på generelt grunnlag.

– Hva vil du kalle en tvangsflytting?

– Tvangsflytting for oss er det som står i loven. Vi har ikke behov for å definere tvang utover formelle tvangsvedtak. Det er derfor vi prøver å si at man må skille mellom hva som er tvang og hva som er et tilbud man er motvillig til å ta imot, svarer Helgesen.

Bilde av Gunn Marit HelgesenGunn Marit Helgesen

Leder for Kommunesektorens organisasjon (KS)

Spørsmålet om hva en tvangsflytting er, peker rett inn i en større debatt om hvilke menneskerettigheter funksjonshemmede egentlig har.

Rettighet – men ikke norsk lov

Norge har ratifisert FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD), hvor det står at de skal kunne velge hvor de vil bo – «på lik linje med andre».

Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD) bekrefter overfor VG at konvensjonen «forplikter myndighetene allerede i dag».

Det er likevel slik at konvensjonen ikke er blitt gjort til en del av norsk lov og derfor ikke kan håndheves rettslig.

– Vi jobber for å få til dette i løpet av denne regjeringsperioden, sier Even Aleksander Hagen, statssekretær i KUD, til VG.

Bilde av Even Aleksander Hagen (Ap)Even Aleksander Hagen (Ap)

Statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD)

– Ikke absolutt

Tilbake til møterommet hos KS med Helgesen.

– Har utviklingshemmede samme rett til å velge hvor de skal bo som andre?

– Hvis du har behov for tjenester så kan ikke retten til å bo på samme sted gjennom hele
livet være absolutt. Det er det ikke for noen av oss, svarer hun.

– Hva blir svaret ditt da når det gjelder utviklingshemmede?

– De har de rettighetene de har i form av lov. Og de har rett på tjenester til sitt behov. Men så er spørsmålet hvordan man klarer å gi det beste tilbudet innenfor de rammene som er der, svarer Helgesen.

Tips oss

Bilde av Ronny Berg

Journalist

Journalist i VGs avdeling for undersøkende journalistikk.

Bilde av Erlend Ofte Arntsen

Journalist

Erlend Ofte Arntsen har bidratt til avsløringer fra krim- og justisfeltet, lukkede miljøer og offentlig forvaltning – samt «Tindersvindleren». I 2016 ga han ut boken «Fremmedkrigerne», om nordmenn som ble med i IS.

Bilde av Louise Eberhard-Gran

Journalist

Gravejournalist i VG. Jobber særlig med saker om offentlig pengebruk og økonomiske misligheter. Louise har bakgrunn som økonom og statsautorisert revisor, og jobbet tidligere med gransking og revisjon i PwC før hun kom til VG.

– Dilemmaet

Helgesen mener rettighetene i CRPD om å velge selv hvor man skal bo er «utgangspunktet» for utviklingshemmede.

– Men så er kanskje situasjonen slik at det ikke er mulig, overalt.

– Hva er konsekvensene av å få CRPD inn i norsk lov?

– Hvis Stortinget tar stilling til CRPD gjennom å gå igjennom lovverket på de områdene som
gjenstår, må de samtidig se på behovet for ressurser for å oppfylle lovverket. Hvis ikke vil enkeltsaker avgjøres i rettsapparatet uten at helheten er vurdert. Det vil være svært
uheldig, svarer Helgesen.

Bilde av Tom TvedtTom Tvedt

Leder for Norsk organisasjon for utviklingshemmede (NFU)

– Regjeringen altfor feige

Likestillingsombud Thon anerkjenner at kommunene må gjøre prioriteringer.

– Men folk skal ikke bo i institusjonslignende boliger. Dette er en gruppe som det er veldig lett å dytte litt på fordi den står svakt, men det bryter med rettighetene deres, sier Thon.

Tom Tvedt i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) mener regjeringen er «alt for feige og går for langsomt frem» når det gjelder å gjøre CRPD om til norsk lov.

– De lar seg skremme av blant annet KS, sier Tvedt.

Statssekretær Even Aleksander Hagen i KUD svarer at han forstår utålmodigheten.

– Vi jobber med å gå gjennom et stort antall høringssvar for å komme i mål med å inkorporere CRPD i norsk lov, svarer han.

Les også: Hvor er Anita?

Read Entire Article