4 months ago
30
LISA BONNÁR STJERNØGründer, sanger og musikk-forsker på vuggesangens betydning
Alle prøver å legitimere sine handlinger best mulig, og det er leserinnlegget «Kjære mor, ikke skam deg» i VG et godt eksempel på.
Her skriver småbarnsmor Madeleine Bjørnestad Røed at man ikke trenger å ha så dårlig samvittighet ovenfor barna, så lenge de har det bra.
«Ved å stadig si at man har dårlig samvittighet, sier vi implisitt til alle andre (kvinner) at de også burde ha dårlig samvittighet for at de jobber, har flere barn, trenger egentid eller liker å trene», skrev hun.
Det er ikke til å stikke under en stol at småbarnsperioden er en tid da egne behov noen ganger kommer i konflikt med babyens behov.
Da blir det store spørsmålet. Hva skal man velge? Og hva er viktigst? Hvilke perspektiver tar man med seg inn i vurderingene?
Setningen «babyen har det bra så lenge mammaen har det bra» er en sannhet med forbehold når den brukes for å rettferdiggjøre mye fravær og stort fokus på selvrealisering.
AVHENGIG AV OMSORG: «Setningen «babyen har det bra så lenge mammaen har det bra» er en sannhet med forbehold når den brukes for å rettferdiggjøre mye fravær og stort fokus på selvrealisering», skriver Lisa Bonnár Stjernø. Foto: ShutterstockDen fysiske og psykiske helsen til mor er med på å påvirke barnets ve og vel.
Så ja, den er utrolig viktig. Men jeg opplever at vi snakker om ulike holdninger, kulturer og bevissthetsnivåer rundt hva som er det beste for barnet.
Jeg tror og håper at morsinstinktet er så sterkt fra naturens side at samvittigheten blir en god og ikke dårlig regulator for hvor mye man er borte fra babyen, selv om vi stadig blir bombardert med at mor kan erstattes fra babyen er bitteliten.
For samvittigheten kan også ses på som en indre «varsellampe».
Hva tenker du?Har du mye dårlig samvittighet ovenfor barna?aJa, jeg kjenner en del på det.bNeida, de har det jo fint.cHar dårlig samvittighet en gang i blant.dJeg har ikke barn.Jeg snakker ikke her om den nedbrytende og selv-destruktive dårlige samvittigheten.
Her er det viktig å minne om småbarns-forskningen og hva som skal til for å utvikle god trygg tilknytning mellom mor og barn, og der morsinstinket hjelper til.
Er man mye borte fra dag en, kan kanskje det virke forståelig at babyen ikke gråter når mammaen er borte og at alle behovene likevel blir dekket.
Men vi kommer ikke unna det biologiske båndet mellom avkom og mor mest sannsynlig ikke har fått utviklet seg som det skal.
Kulturen vår har det også med å oppmuntre til selvstendighet fra veldig tidlig av.
Barnet skal ligge på eget rom, barnet får høre at det er «mammadalt» om det vil være der mor er og utforske verden i nærheten av henne.
Det er et sunnhetstegn slik jeg ser det at babyen er «mammadalt», vil være der mamma er, og gradvis blir babyens verdenen større og større.
Det er en del av overlevelses-instinktet til babyen.
Der er vi ikke så ulik andre store pattedyr som vi kanskje skulle tro.
Tross dette biologiske faktum, virker det som vi ikke har tid til denne naturlige selvstendighets-prosessen. Vi må framskynde den, fordi livene våre og samfunnet er blitt slik.
Men blir babyen kastet ut i det for tidlig, kan separasjonsangsten bli veldig sterk og tilknytningen svekket.
Denne preverbale angsten kan sette seg i kroppen og er ikke lett å bli kvitt.
Vi er flere som har vært vitne til utrøstelige babyer, og det virker som noen blir overrasket over at ikke alle kan umiddelbart bidra med å roe ned, speile, trøste og trygge barnet.
Her tror jeg mor har en unik rolle når babyen er liten, der hormonene gjør at man får mye «gratis», man blir tonet inn med hele sanseapparatet på babyens ve og vel.
Vel og merke om mor har morsinstinktet sitt inntakt.
Håper kulturen vår også kan anerkjenne dette for det det er verdt, uten å polarisere verdien av mor og far og omsorgspersoner i familien og utenom.
Vi kan nemlig ikke hoppe bukk over biologien.
English (US)