Vi har sett en bekymringsfull økning i antallet ungdommer som involverer seg i kriminelle gjenger i Norge, særlig i de større byene. Debatten om dette ser ut til å skape mer frykt enn trygghet i samfunnet.
Tiltakene som foreslås, kommer ofte fra politikere som virker usikre i møte med ungdommene. De har ikke tilstrekkelig kjennskap til de grunnleggende årsakene som fører ungdommene ut på gata.
De unges behov
Vi som jobber med ungdom til daglig, vet at det ofte er enklere for dem å lykkes i de kriminelle miljøene enn å leve opp til samfunnets forventninger. De kriminelle nettverkene ser ut til å forstå ungdommenes behov.
Behovene som tilfredsstilles gjennom kriminalitet, er ikke bare raske biler eller illusjonen om lettjente penger. Det handler om de unges emosjonelle behov: mestring, spenning, beskyttelse, tilhørighet, fellesskap, anerkjennelse og status.
For oss fremstår de kriminelle nettverkene som skumle og farlige, men vi overser at de også tilbyr varme, lojalitet og tillit. Kriminelle handlinger kan skape et sterkt samhold, som vi kanskje ikke forstår. Til syvende og sist er dette grunnleggende menneskelige behov som vi alle har.
Når samfunnet møter ungdommene med fengsel, overvåkning, straff og mer politi – et politi ungdommene ikke har tillit til – adresserer vi ikke deres behov, men heller samfunnets behov for beskyttelse.
Fengsel er ingen investering i deres fremtid, det er et midlertidig tiltak som beskytter samfunnet uten å løse de underliggende problemene. For mange ungdommer er en fengselsdom kun en bekreftelse på at de ikke har noen verdi i samfunnet.
Vi er langt fra å vinne denne kampen, og fokuset er feil, noe som fører til ineffektive tiltak.
Tøffe og frekke
Vi som er miljøterapeuter og foreldreveiledere møter disse ungdommene og deres familier daglig. Mange har vokst opp med store utfordringer som gjør dem sårbare for kriminelle miljøer.
De har ofte bakgrunner som former dem til å bli det samfunnet misliker. Mange fremstår som tøffe og frekke, med et behov for å hevde seg og dominere andre, noe som gjør det vanskelig å like dem.
Jeg jobber som miljøterapeut med ungdom fra de mest utsatte bydelene i Oslo. Gjennom oppdrag fra barnevernstjenestene i de ulike bydelene, jobber jeg etter en tiltaksplan og et mandat som er skreddersydd til ungdommenes behov, ofte i nært samarbeid med både foreldrene og ungdommene selv.
Oppfølgingen innebærer å systematisk være en del av ungdommens hverdag, veilede dem og være en støttespiller.
Miljøterapeutisk arbeid er effektivt, fordi det handler om mer enn profesjonell støtte – det handler om å møte ungdommene som mennesker, gi dem en følelse av verdi og tilhørighet.
Metodene som brukes, varierer fra strukturerte samtaler til enkle, men viktige, positive tilbakemeldinger på små, dagligdagse handlinger som har stor betydning.
Møte i øyehøyde
En kjøretur med musikk eller et måltid på kebabsjappa kan skape en bedre arena for samtaler om hverdagen. Da kan det handle like mye om min hverdag som ungdommens. Det er der den trygge relasjonen og den sosiale læringen skjer.
Ungdom lærer gjennom relasjoner til voksne som bryr seg om dem. Straff har ingen følelser, og lover skaper ingen menneskelige relasjoner.
Gang på gang, etter lang tids arbeid og en menneskelig tilnærming, har vi heldigvis erfart å se barnet bak handlingene vi leser om, og behovene som ligger bak dem.
Ved å møte dem som mennesker – i øyehøyde – har vi avdekket de egentlige behovene. Når vi har klart å dekke disse behovene, har vi lyktes. Da har vi en plattform for å hjelpe dem på bedre spor.
Foreldrene spiller en avgjørende rolle. Mange trenger ikke opplæring i generell barneoppdragelse, men i hvordan de skal oppdra barn i Norge.
Mange innvandrerforeldre kommer fra kulturer med strengere barneoppdragelse, der foreldrenes autoritet ikke blir utfordret. Når de møter et samfunn som setter selvbestemmelse i høysetet, og ungdommen møter friheten og kulturen i det norske samfunnet, kan det føre til konflikter og misforståelser som gjør det vanskelig for dem å tilpasse oppdragelsen.
Samfunnet må gi bedre støtte til foreldrene, ikke straff. Vi må gi dem verktøyene de trenger for å oppdra barna sine i en ny og ukjent kontekst, og sørge for at de føler seg verdsatt og inkludert.
Miljøterapeuter spiller en viktig rolle i å kompensere for det ungdommene kanskje har manglet, eller det foreldrene ikke har hatt mulighet til å lære dem.
Støttesystemer som er tilpasset de unike utfordringene ungdommene og deres familier møter, er nøkkelen til å skape et samfunn hvor de kan vokse opp til å bli verdifulle, lovlydige borgere.
Kampen handler ikke bare om å fjerne ungdommene fra gata, men om å bygge dem opp til å lykkes i samfunnet. Bare da kan vi sikre varige løsninger på utfordringene vi står overfor.
Vi trenger flere miljøterapeuter, engasjerte foreldre og frivillige i gatene – ikke mer politi. Vi trenger flere idrettsanlegg og fritidsklubber, ikke flere fengselsanlegg.
Det betyr ikke at vi ikke trenger politiet, eller at vi vil lykkes med alle ungdommene. Selv i de beste samfunn vil noen falle utenfor. Derfor trenger vi trygge politikere som tør å se behovene bak ungdommens handlinger. Bare da kan de foreslå tiltak som faktisk treffer.
Bruk pengene der de skaper varige endringer.
Publisert 18.11.2024, kl. 08.05