Johan Harstad: – Et slags farvel

3 months ago 57

«Et litterært mesterstykke», skriver VGs anmelder om Johan Harstads nye roman «Under brosteinen, stranden!» – og gir terningkast 6 til det som går for å være en av bokhøstens store begivenheter.

– Nå ble jeg skikkelig lettet og ordentlig lykkelig – for jeg hadde virkelig ikke trodd det, sier Johan Harstad om den strålende anmeldelsen.

For Johan Harstad har som vanlig bekymret seg, og er det én ting som har plaget ham mer enn noe annet, så er det størrelsen på boken – som landet på 973 sider.

– Det er denne følelsen av at noen tenker at nå kommer han med en sånn diger greie igjen. Men denne er altså «betydelig kortere», sier han ironisk – og viser til at hans forrige kritikerroste mursteinsroman «Max, Mischa & Tetofffensiven» var på nesten 1100 sider.

– Det siste jeg ville, var egentlig å skrive en veldig, veldig lang bok.

– Men det gjorde du jo?

– Ja, men usikkerheten rundt det handler mest om at jeg er redd for at noen skal tro at jeg ikke klarer å stryke ting – eller at jeg prøver å bevise noe. Begge deler kunne ikke vært lenger unna sannheten.

For sannheten er at han han har en følelse av at det er en slags «siste sjanse» til å gi ut en bok av denne størrelsen.

– Slik verden og forlagsverdenen utvikler seg, mistenker jeg at det vil være utenkelig å få utgitt en slik bok om 10 år. Så kanskje dette er en slags protest eller et slags farvel.

Det Johan Harstad sier nå, høres kanskje veldig åpenbart ut å si om en bok, men likevel:

– Dette er en bok for de som liker å lese.

– Det er en bok for folk som vil konsentrere seg.

Lydbøker har han ingenting til overs for:

– For forfattere som meg er det en tragedie. Det kan jeg gjerne stå på et torg og skrike høyt om. Det er ingen penger å tjene på det, mener han.

– Hadde aldri kjent meg selv igjen

Vi møter forfatteren på taket av bygården på Skillebekk, der han bor med kone og to barn. Han serverer kaffe og sjokoladekjeks, han har bleke legger og myser mot sola.

– Jeg føler meg litt forsvarsløs nå. Dette er en bok jeg har vært innendørs med i åtte år, så det kjennes litt uvant å skulle ut i verden igjen, sier han.

Harstad er stor bestselger i Nederland, der han også mottok den gjeve Europese Literaturrprijs for «Max, Mischa & Tetoffensiven» – som er solgt i over 100.000 eksemplarer bare i Nederland. Han er oversatt til totalt 30 språk – og har opplevd å bli gjenkjent på gaten i India.

Det skjer en sjelden gang her hjemme også.

– Da blir jeg helt perpleks. Det er jo hyggelig, men jeg hadde aldri kjent meg selv igjen. Jeg synes jeg er så generisk som noen kan bli.

I vår opplevde han også å bli offer for en boksvindler:

Tre måneder før «Under brosteinen, stranden!» skulle utgis, ble Gyldendal lurt – og sendte fra seg manuset Harstad hadde jobbet med i åtte år til en ukjent person som utga seg for å være forfatteren.

Forlaget politianmeldte saken.

– Jeg er fornøyd med at det stresset meg lite, og så er det ikke sånn at jeg tror dette var en leser som ikke klarte å vente til boken kom ut, sier forfatteren som måtte overtales av forlaget til å øke skriftstørrelsen på hans eget navn på bokomslaget.

Navnet står fortsatt med bitte små bokstaver.

– Jeg tok skriftstørrelsen litt opp for Gyldendals del, men jeg tror de forstår at det var viktig for meg.

– Hvorfor?

– Det føles så jålete å gi ut bok i utgangspunktet. Og jeg kan ikke identifisere meg med en person som har navnet sitt på hele forsiden. Dessuten ser det bare grafisk finere ut, sier Harstad som alltid designer omslagene selv.

– Så det har ingenting med at du bare ikke liker fokus på din egen person?

– Hm, gjør jeg ikke det? Det gjør jeg vel.

– Var noen som hvisket meg det motsatte ...

– Ja, men er det ikke sånn for de fleste: Vi vil ha det, og ikke ha det. Jeg vil ha det, men jeg vil kunne styre det selv, sier Harstad.

I den nye boken møter vi blant annet vennene Ingmar, Jonatan, Peter og Ebba som er ungdommer – med alt det innebærer – på 90-tallet.

Det handler om vennskap og forelskelse, men veldig mye mer: Alt fra kjernekraft, radioaktivt avfall og spionvirksomhet til amatørradio og Minecraft og containershipping.

Og sånn helt overordnet er det en roman om tid, forklarer Harstad.

– Jeg hadde lyst til at tiden nesten skulle være som en slags kraft eller et ubehag. Karakterene i boken har alle et anstrengt forhold til tid.

Han håper også at det er blitt en roman om håp.

– Det var kanskje derfor jeg endte opp med den litt kronglete boktittelen.

«Under brosteinen, stranden!» er slagord fra studentopprøret i Paris i 1968.

– Det er vakkert i seg selv, og har et håp i seg om at det går an å gjøre en eller annen type motstand – og at under alt det som foregår nå, så ...

– Finnes det noe annet.

– Ubehagelig opplevelse i forlatt hus

Harstad vender i boken igjen tilbake til forstaden Forus utenfor Stavanger, det lille stedet han vokste opp på, og det er særlig én hendelse fra egen ungdomstid som har fått stor betydning.

For på Forus fantes det et hus som fikk bli med inn i romanen.

– Det lå på akkurat samme sted som det blir beskrevet i boken. Et forlatt hus som jeg kan ha slumpet til å gå til inn i.

– Det er en av de mest ubehagelige opplevelsene jeg har hatt noen gang. Det var en følelse av å tre inn i et annet liv, på et vis.

– Og nå skal jeg passe meg for å bli helt Lilli Bendriss, for det var ikke sånn. Men jeg og vennene mine gikk derfra med et ubehag som var vanskelig å sette ord på. Og som har sittet i oss siden, forteller Harstad.

Det er i kjelleren av dette huset ungdommene i boken kommer over en brosteinsformet stein som lar deg erfare et helt liv på bare syv minutter.

På spørsmål om han var redd for å innføre et overnaturlig element som dette i boken, svarer Harstad:

– Nei, nei, men hvis jeg skal være litt vrang: Vi kan heller ikke utelukke at noe sånt kan eksistere. For vi kan jo heller ikke svare på hvor vi kommer fra, eller hvem vi er, sier Harstad.

– Men det store spørsmålet gjennom hele boken er: hvordan er det mulig å komme på alt dette?

– Jeg vet ikke. Man må bare være mye alene tror jeg.

Lovte playstation til barna

Og det er ikke like lett som før. I løpet av de åtte årene han har jobbet med boken er han blitt tobarnsfar.

– Livet er enormt forandret. Jeg hadde ett lite barn da jeg startet arbeidet med denne boken. Nå har jeg to – og de er blitt syv og 10 år.

Han røper at barna har gledet seg til pappas bok skulle bli ferdig.

– Avtalen var at de skulle få Playstation når jeg var ferdig.

– Men det endte jo opp med at de måtte få det lenge før, fordi det trakk sånn ut, forteller han.

Han halvgruer seg alltid til ferie.

– Det er kjempefint å være med ungene og alt det der, men hvis jeg er mer enn en uke borte fra skrivingen, så mister jeg kontakten med det. Og da kommer en stor redsel for at det skal miste viktighet for meg.

– Blir forferdelig gretten

Så når ingen ser ham, sniker han seg til en halvtime her og der. Det kan være nok å bare åpne og lukke manuset.

– Kona mi har jo etter hvert skjønt at jeg trenger noen luker, men jeg er usikker på om hun gir meg disse lukene i ferien for å være snill – eller om det egentlig bare er for å redde seg selv.

– For jeg blir jo forferdelig gretten. Jeg har det rett og slett ikke bra hvis jeg er for lenge unna å jobbe med et eller annet.

Harstad påbegynte romanen rett etter at Donald Trump ble president – og har skrevet seg gjennom pandemi, Russlands invasjon av Ukraina – og råd fra myndighetene om å lagre vann og stearinlys hjemme.

– Jeg tror arbeidet med denne romanen også har vært en slags forsvarsmekanisme. For mens verden rundt eksploderer og krakelerer mer og mer, er i hvert fall dette mitt. Dette har jeg kontroll på.

– Og samtidig har det føltes ut som at nå må jeg virkelig skrive den boken jeg trenger å skrive, mens jeg ennå har mulighet.

Johan Harstad, født 1979

* Vokste opp på Forus utenfor Stavanger, er bosatt i Oslo - med kone og to barn på 7 og 10 år.

* Debuterte som forfatter da han var 22 år med «Herfra blir du bare eldre» (2001). I 2005 kom hans første roman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» som er utgitt i 14 land - og ble miniserie på NRK. Den er også satt opp som teaterstykke i flere land.

* Den nesten 1100 sider lange romanen «Max, Mischa & Tetoffensiven» (2015) er kritikerrost her hjemme og blant annet i Danmark og Nederland - der den har solgt enormt bra.

* Han var i en periode husdramatiker ved Nationaltheatret. Han mottok Ibsenprisen for teaterstykket «Osv.» på Nationaltheatret.

* Mottok i 2017 Sultprisen for sitt «eminente forfatterskap».

* Han jobber med grafisk formgiving under navnet LACKTR - og designer alltid sine egne bokomslag. Han mottok blant annet gull i kategorien Åpen Klasse under kåringen Årets Vakreste Bøker i 2016, for boksutgaven av romanen Max, Mischa & Tetoffensiven.

* Mottok Brageprisen fore ungdomsromanen «Darlah» fra 2008.

Read Entire Article