Jeg tror ikke nordmenn vet sannheten om England

Tidligere Arsenal-manager Arséne Wenger sa noe lurt en gang.

Da Premier League begynte å importere kvalitetsspillere fra utlandet en gang på 90-tallet, ble de engelske spillerne som ikke var gode nok fort skjøvet ut.

Da stilte Wenger, som for øvrig overtok Arsenal-jobben fra engelske Bruce Rioch, et retorisk spørsmål:

«Vil England ha den beste ligaen eller det beste landslaget?»

I dag vil mange si at Premier League er verdens beste liga.

Men det engelske landslaget har fortsatt ikke vunnet et internasjonalt mesterskap siden det berømte VM-gullet i 1966.

Nå er de tre kamper unna å klare det, men ingenting i de innledende kampene tyder på at laget er godt nok til å vinne et EM-gull.

Det er ganske fascinerende å se de enorme forventningene som stilles til dette engelske laget gang etter gang.

Men grunnen til at det er slik, tror jeg er sammensatt. Og jeg tror ikke forventningene står i stil med virkeligheten.

Premier League står høyt i kurs hos veldig mange nordmenn, og akkurat som i England er det nok veldig få som følger nøye med på hva som rører seg i andre land. Det er i hvert fall min teori.

Man skal ikke skjære alle over én kam, men hvor mange engelskmenn, eller nordmenn, for den saks skyld, følger nøye med på La Liga, Bundesligaen eller Serie A?

Jeg må si det rett ut: England er overvurderte – og særlig av «sine egne». Og det er fordi britisk presse og ekspertkorps i stor grad lever i den engelske Premier League-bobla.

Men at de er overvurderte betyr ikke at de er dårlige.

Ja, det høres krast ut. Men tar man de 11 som spiller for England, er det ingen grunn til å tro at dette laget skal være blant favorittene til å vinne EM.

Ja, England har noen enkeltspillere som er, for å si det rett ut, jævlig gode. De har Phil Foden, årets spiller i Premier League, Harry Kane, en av verdens beste avsluttere, men det er ikke så mye annet.

Jude Bellingham hylles, og har utvilsomt vært helt enorm for Real Madrid store deler av sesongen. Men sannheten er at han har vært dårlig i EM. Han har hatt enkeltøyeblikk, men EM-prestasjonene er på samme nivå som det han leverte for Real Madrid i ukene og månedene før EM. Da var han tung, treig og dårlig – noe han også har vært i store deler av kampene i Tyskland.

Jeg har fulgt disse spillerne tett over tid, og særlig nå i researchen jeg har gjort i forkant av EM. Blant de jeg har hatt et ekstra øye på er Conor Gallagher som ofte har vært kaptein på Chelsea og kontinuerlig linkes til andre toppklubber i Premier League.

Men det jeg har sett av han har bare forsterket inntrykket mitt om at han er en overvurdert fotballspiller med null finesse og smartness.

Han hadde ikke fått plass på tredjelaget til Spania, men har fått starte for England i EM.

I tillegg har England gitt en del spilletid til Kobbie Mainoo. Han er god, men ung og uferdig. Tyskland har en spiller i samme posisjon, Robert Andrich, som neppe veldig mange i England eller Norge har hørt mye om før EM. Hvordan står han seg mot Gallagher og Mainoo? Andrich vant nettopp Bundesligaen og spilte finale i Europaligaen.

Kieran Tripper sitt navn har tidligere blitt trukket fram når man snakker om verdens beste backer. Glem det.

Hvor mange engelske spillere hadde fått en plass på Spania?

Phil Foden hadde nok gjort det, og Harry Kane, siden disse lagene mangler en klassespiss. Jude Bellingham i normal form, i den formen han var lenge for Real Madrid forrige sesong, hadde også gjort det.

Men der stopper det.

Forventningene til England preges av anglofili, og i mitt hode er det en grusom forbannelse for England at forventningene ikke står i stil med realiteten.

For det er mye vanskeligere å prestere når du har alt å tape.

Forventningene til England ligger på 10 av 10 på forventingsskalaen. I EM har de prestert til 5 av 10.

Da kommer katastrofeoverskriftene med en gang og kritikken hagler.

Men la oss si at forventningene hadde vært mer edruelige og plassert på 7 av 10, da hadde ikke 5 av 10 ført til så mye bråk og kritikk som det har gjort nå,

England er videre til kvartfinale, men det har omtrent ikke stått et positivt ord om dem i britiske aviser, så vidt jeg har sett.

Det var egentlig ganske avslørende å høre hva Jude Bellingham sa på pressekonferansen etter seieren i åttedelsfinalen. Han mente folk hadde sagt mye «rubbish» om England og at kritikken mot dem hadde vært altfor hard.

Da er han jo i realiteten enig med meg i at forventningene har vært for høye, og at det nivået England har vist frem i EM er nærmere realiteten av hvor gode laget faktisk er.

Nå venter Sveits i kvartfinalen.

Det er ingen grunn til å tro at dette engelske laget plutselig skal levere noe helt annet og spille som et fyrverkeri. Det kommer til å bli en jevn kamp.

De har gode muligheter til å ta seg videre, men jeg blir veldig overrasket hvis England vinner komfortabelt.

Britene forventer seier og vil nok stemple det som en skandale om de ryker. Men selv de har nok innsett begrensningene til dette laget.

Det er jo det positive i all elendigheten.

England har faktisk en mulighet til å vinne EM i år. Alle lag som er igjen i EM kan vinne. Det så vi da Hellas vant hele mesterskapet, alt kan skje.

Men de hadde gjort det enklere for seg selv ved å jekke ned forventningene et par hakk.