Jeg trodde knapt mine egne øyne

Det var ikke lett å se den komme. Etter en førsteomgang hvor Norge leverte en god prestasjon, var det smått absurde drøye tjue minutter som fulgte.

Komikveld, latterliggjøring, flaut, pinlig, patetisk. Sett inn ønsket superlativ selv.

Jeg trodde knapt mine egne øyne der jeg satt på tribunen i Linz.

Da Alexander Sørloth headet inn utligningen etter 39 minutter fikk vi vel alle trua.

Det kom etter en god periode hvor det norske laget hadde spist seg inn i kampen etter det tidlige baklengsmålet. Responsen etter at Haaland skjøt stolpe ut, mens Arnautovic skjøt tverrligger inn, var glimrende.

Slike ting kan få lag til å knekke sammen, tenkte jeg.

Responsen etter sjokkstarten i andreomgang derimot, den stod til stryk.

Jeg har vært der selv. Ute på banen, handlingslammet. Apatisk. Samtidig som motstander vokser seg større og sterkere enn de egentlig er, gjennom sine positive opplevelser.

– En helt fryktelig følelse

Det er en helt fryktelig følelse, og du forstår nesten ikke hva du er med på før du sitter i garderoben etter kampen.

De var tydelige på det selv etter kampen, både spillerne og Ståle Solbakken.

Spesielt etter Østerrikes tredje, burde de tenkt mer på minimere skadene. Stramme opp defensivt, samle laget, spille seg sakte, men sikkert inn i kampen. Det skjedde ikke, og det ble til slutt stygt.

Det føles jo som en «déjà vu». Et norsk landslag som spiller noen gode kamper og virkelig bringer optimismen tilbake, må selvsagt deretter gå på et gigantisk mageplask. Vi har sett det før, og vi vil nok dessverre se det igjen.

Det er det norske herrelandslaget i fotball oppsummert siden EM sommeren 2000.

Ropes på at Ståle må gå

Det ropes da selvsagt fra mange at Ståle må gå. Selvfølgelig gjør det det. Slik er mekanismene i fotball. Treneren er den hovedansvarlige, og må ta støyten når resultatene uteblir. Slik vil det alltid være.

At Norge ikke kom seg til EM i sommer var en gedigen skuffelse. Hvis det på noe tidspunkt skulle vært gjort noe, måtte det vært takk og farvel rett etter EM-kvaliken var over.

Hvis forbundet hadde vært tydelig på at kvalifikasjon var et absolutt resultatkrav, uavhengig av prestasjoner, hadde de kanskje gjort det enklere for seg selv.

For de så det samme som Ståle, og meg, at flere av prestasjonene i løpet av kvalifiseringen som regel holder i massevis.

– De har nok snakket med spillerne

Jeg regner med at de også har hatt god dialog med sentrale spillere og fått klart og tydelig svar på at tilliten og lojaliteten i gruppa er sterk.

Å reagere mot Solbakken nå, etter fadesen av en andreomgang i Linz, det blir for meg helt feil.

Det er slik det styres i diverse andre land rundt omkring i verden, uten nevneverdig stor avkastning som regel. Jeg er glad vi ikke har et fotballforbund som driver på den måten.

Det er jo strengt tatt ganske vanskelig for en hvilken som helst trener å gardere seg mot totalt hodemist i egen sekstenmeter.

Gjør det vanskelig for seg selv

Norge kan fremdeles ende på tretten poeng etter sine seks kamper i Nasjonsligaen denne høsten. Det hadde vi på forhånd sagt at høres veldig bra ut.

Men de gjør det jo stadig vanskeligere for seg selv.

Østerrike hjemme i september føltes som en tidlig skjebnekamp. Nå venter det en ny kamp med kniven mot strupen.

Slovenia borte må vinnes.

For å kunne vinne gruppa.

For å kunne vinne folket.