– Jeg ønsker at barna mine skal leve i fred. Er det for mye å be om?

– Vi lever i konstant usikkerhet. Belastningen er stor og situasjonen er veldig dårlig, sier libanesiske Rakan Diab.

Han bor i landsbyen Ain Ebel sør i Libanon, bare noen kilometer fra den israelske grensen.

Landsbyen er blant 27 steder i Sør-Libanon der Israel ba folk om å evakuere fra «umiddelbart» tirsdag denne uken, skriver Le Monde.

Familien til Rakan Diab er en av mange som nå har blitt internt fordrevet.

– Jeg ønsker at barna mine skal leve i fred. Er det for mye å be om? At barna mine skal vokse, leve ut potensialene sine og ha drømmer, spør tobarnsfaren.

Han sier at folk i Libanon er veldig spente etter krigsutbruddet mellom Israel og Hizbollah.

– De må være i høy beredskap hele døgnet og er redde, sier Diab.

Fikk 45 minutter på å flykte

På tirsdag fikk Diab og resten av de omtrent tusen innbyggerne i landsbyen beskjed om at de måtte evakuere.

– Vi ble fortalt at vi hadde 45 minutter på å komme oss vekk og flytte oss nordover, sier Diab.

Nå er han og familien et annet sted i Libanon.

Les også: Zeina og datteren (4) sover på stranda

Diab er far til to barn: Et ti måneder gammelt spedbarn og en seks år gammel gutt.

– Seksåringen er veldig sterkt knyttet til landsbyen vår. Selv når det har stormet som verst rundt landsbyen har han ønsket å bli der. Men det går ikke lenger, sier han.

De vet ikke når de kan vende hjem igjen.

– Vi vet ikke om det blir uker, måneder eller år. Eller om vi i det hele tatt har et hjem å vende tilbake til, sier Diab.

– Økonomisk og fysisk klarer vi oss akkurat nå. Men mentalt går det ikke bra, legger han til.

– Gjør ikke stort for å hjelpe

Diab jobber også for «Initiate», en frivillig organisasjon som jobber for å styrke Libanons lokalsamfunn.

Han sier at nøden i Libanon har blitt stor etter krigsutbruddet mellom Israel og Hizbollah.

– Mange flyktninger og internt fordrevne har ikke det de trenger. De mangler helt grunnleggende varer og tjenester, som mat, vann, strøm og husly. Flere sover på gatene, sier han.

Libaneseren klandrer myndighetene i landet for å ikke gjøre nok.

– Responsen fra myndighetene har vært for liten. De gjør ikke stort for å hjelpe. Det blir opp til humanitære organisasjoner og givere å dekke de grunnleggende behovene til folk, fordi myndighetene svikter oss, sier han.

Han mener at myndighetene burde ha vært forberedt på en situasjon som denne.

– De oppfører seg som om dette er første gang krig rammer Libanon. Siden krigsutbruddet i Gaza i fjor har myndighetene hatt et helt år på seg til å forberede seg på dette.

– På randen av en humanitær katastrofe

NRK har også snakket med libaneseren Moussa Saleh (28), som har måttet rømme fra sted til sted med familien sin i hovedstaden Beirut etter de israelske angrepene.

– De siste ukene har vært skremmende og stressende, forteller 28-åringen til NRK.

Først måtte familien dra fra bydelen der de bodde, til en annen bydel i hovedstaden. Nå har de flyttet på seg på nytt, til et sted et stykke nord for Beirut.

Skoler brukes som tilfuktssteder, og de er fylt opp, sier Saleh. Der mangler de også utstyr og oppvarming, ifølge 28-åringen.

– Krigen plasserer det libanesiske folket på randen av en massiv, humanitær katastrofe, sier han til NRK.

Ber verden om hjelp

Når NRK spør Rakan Diab hva han tenker om fremtiden, svarer han:

– Libanon er et av få land der man helst vil se bakover og ønsker at fortiden skal bli fremtiden din. Vi ser tilbake til 60- og 70-tallet, da Libanon ble regnet som Midtøstens Sveits, sier Diab.

Han trygler verden om å hjelpe det libanesiske folket.

– Jeg vet at Europa og Vesten er lei av å sende støtte til u-land som oss, men vi trenger dere.

– Det er ikke noe lys i enden av tunnelen for oss, sier Diab.