Jan Egeland: – Jeg har ikke sett noe verre

5 months ago 130

Skjer det ikke, frykter han et betydelig økt press på de europeiske grensene.

Rundt ham er det igjen ubeskrivelig menneskelig nød.

Generalsekretæren i Flyktninghjelpen og den humanitære kjempen som gjennom et langt arbeidsliv har levd og åndet for bistand, fred og utvikling – kaller det han ser rundt seg for det verste han har vært vitne til.

– Det jeg ser her er de frykteligste forholdene med hensyn til absolutt nød og fattigdom som jeg har sett noe sted i verden, sier han.

Egeland var nylig i Gaza, nå befinner han seg i de nordlige delene av det Vest-Afrikanske landet Burkina Faso.

I dag, mandag, legger Flyktninghjelpen frem sin årlige rapport som viser at Burkina Faso for andre år på rad er verdens mest neglisjerte fluktkrise.

Det vil si at landet opplever:

Mangel på humanitær finansiering
Mangel på medieoppmerksomhet
Mangel på internasjonale politiske og diplomatiske initiativer i forhold til antall mennesker i nød

Nå har sjefen i Flyktninghjelpen måttet ta seg frem i Burkina Faso i helikopter, fordi både landsbygda og veiene angripes av islamistiske opprørsgrupper som til dels har knyttet seg til al-Qaida og IS.

Landet styres av et militærregime som har kommet til makten ved et kupp, og som samarbeider med blant andre Russland og russiske leiesoldater etter at alliansebåndene til Frankrike og Vesten er betydelig svekket.

– Jeg ser russiske flagg her over alt, sier Egeland.

Konflikten med massedrap på sivile, menneskerettighetsbrudd, nedbrenning av landsbyer, sult og lidelser, har sendt to millioner mennesker på flukt innad i landet.

– Det er mangel på vann, mat, sanitære forhold og hele familier bor i små kvisthytter. På toppen er det 42 grader varmt her, sier Egeland.

3,4 millioner mennesker er helt avhengige av nødhjelp i landet.

Hjelp som ikke kommer nå.

Burkina Faso har så langt i år bare mottatt 13 prosent av den humanitære hjelpen det har bedt om, i følge Egeland.

– Menneskene jeg treffer her forteller at de har flyktet fra ekstrem vold og terror. De hadde håpet og trodd at de skulle få mer hjelp, forteller han.

– Og de spør meg hele tiden: Hvorfor ser ikke verden vår lidelse?

– Kappløp mot bunnen

Flyktninghjelpens rapport og rangeringen av de mest glemte og uprioriterte fluktkatastrofene, er gjort blant 39 krigs- og kriserammede land i verden. Ni av ti av de mest neglisjerte krisene ligger i Afrika. De verste befinner seg i det såkalte Sahel-beltet.

– Det er din jobb å gjøre noe med den dystre statistikken, Jan Egeland. Hva gjør du?

– Vi slåss og kjemper for å snu utviklingen. Og så får vi faktisk nå ganske mye oppmerksomhet på hvor farlig systematisk neglisjering av store kriser er. Det må være mulig å ha oppmerksomheten på flere steder enn Ukraina og Gaza. Og flere mennesker enn Trump og Taylor Swift, sier Egeland.

Han mener en fullstendig neglisjering av mennesker på flukt har blitt en slags ny normalitet, og at det å ikke gjøre noe med fluktkrisene er som et kappløp mot bunnen.

– Jeg opplever at den globale solidariteten har tørket inn, og at nasjonalistiske, fremmedfiendtlige og militaristiske vinder blåser sterkere enn før.

Les Mariam og Ousmines historier fra Burkina Faso:

MARIAM: «Jeg pleide å være en vakker kvinne, men se på meg nå. Jeg sulter hele tiden. Jeg velger å la være å spise, og heller gi mat til barna mine. I dag var jeg ute og plukket blader som jeg kokte. Det skal mette mine fem barn og fem voksne. Den siste uken har vi ikke spist noe annet enn blader, fordi vi ikke har fått matforsyninger.

Min største bekymring som mor er å se barna mine gråte fordi de er så sultne. Hjertet mitt er helt knust. De er blitt så tynne, det er jeg og.

Den største utfordringen som flyktning er at vi ikke har tilgang på mat og at vi må sove ute. Når regntiden setter inn stuer vi oss sammen under en presenning.»

OUSMINE: «En dag kom militsen og sa at de ikke ville se et eneste menneske igjen i landsbyen vår, innen i morgen samme tid. De tvang meg til å bli med dem og jeg ble forferdelig slått. Virkelig grusomt.

Jeg var ikke den eneste som ble kidnappet. Det var tre andre menn med meg. Broren min og naboen. Vi var heldige som ble løslatt etter en stund, men naboen vår ble drept. Liket hans ble funnet etter noen dager.

Jeg flyktet fra et godt liv som bonde i Yamba i mars 2023. Vårt budskap til verden er at uten jordbruksland så sliter vi. Vi trenger støtte.»

Kilde: NRC

– Medmenneskelig katastrofe

Da Jan Egeland besøkte Tsjad, som grenser til Burkina Fasos naboland Niger møtte han en gruppe ungdommer som fortalte at 20 venner hadde solgt alt de eide, slik at de kunne ta en buss opp gjennom Libya og til Middelhavet.

– Så klarte de å overtale menneskesmuglerne til å ta dem med på en overfylt båt. 19 av de 20 kameratene omkom, forteller Jan Egeland.

Han ble vist bilder av likene på mobiltelefonene deres.

– Jeg sa til dem at det eneste dere kan lære av dette er at dere ikke må dra til Europa. Men så sa de, nei, en av oss klarte det.

Én klarte å komme ut av håpløsheten.

– Det er en medmenneskelig og strategisk katastrofe at Europa møter fortvilt, fattig og håpløs ungdom med mer piggtråd, mer kystvakt, mer våpen og murer – i stedet for å investere i det vi ber om; nemlig hjelp til utdanning, sysselsetting, levebrød og grønn energi.

Washington Post avslørte nylig at EU og enkeltland i Europa har støttet og finansiert aggressive operasjoner utført av land i Nord-Afrika, der titusenvis av migranter hvert år er blitt dumpet i avsidesliggende områder, ofte overopphetede ørkenområder.

EU skal ha bidratt med 4,8 milliarder kroner til Tunisia, Marokko og Mauritania gjennom sitt akuttfond for Afrika mellom 2015 og 2021, for å stanse migrasjon og støtte lokal vekst.

En talsmann for Europakommisjonen sier til avisen at målet har vært å stoppe menneskehandelen.

– Europa har glemt sin historie

I stedet rapporteres det om at migranter som er blitt dumpet har mistet livet, har vært utsatt for kidnapping, tortur, seksuelle overgrep og matmangel.

– Det er jo en helt gal politikk. I stedet for å hjelpe mennesker på flukt, får kanonbåtene som skal stoppe migrantene gjennom Frontex-programmet støtte, samt det hemmelige politiet i disse landene.

Egeland fortviler:

– Har Europa glemt sine egne krigsflyktninger fra andre verdenskrig? Flyktninghjelpen ble stiftet i 1946, nettopp som en solidaritetshandling til europeiske flyktninger. Nordmenn har også glemt sin flyktningfortid. Det ser det ut til at de fleste EU-landene også har gjort, sier han og fortsetter:

– Og så tror man at det å kaste ungdommer, kvinner, barn og familier tilbake til absolutt håpløshet og ut i ørkenen hvor de kan sulte i hjel og forgå – er løsningen? Nå må enten Europa slutte med å si at det det finnes en europeisk sivilisasjon, eller så må man endre sin politikk.

I fjor registrerte EU 380 227 irregulære grenseankomster.

Tallet har økt hvert år de tre siste årene, og er det høyeste siden Syria- flyktningkrisen mellom 2015 og 2016.

– Jeg er rasende

Også over Den engelske kanal øker strømmen av asylsøkere i små båter.

I 2022 la 45 000 mennesker ut i bølgene med håp om et nytt liv i Storbritannia. Så langt i år er det kommet 10 000 migranter over den ofte værharde kanalen, ifølge BBC.

Nå har parlamentet i landet godkjent at asylsøkere kan settes på fly til Rwanda, og at de aldri igjen kan søke om å returnere til Storbritannia. De første er allerede sendt av sted.

– Det er en total mangel på respekt for mennesker at Storbritannia skal dumpe folk i Afrika. Og nå skryter landet at det har fått meg seg 15 andre land til å tenke på det samme, herunder Danmark.

Det gjør ham oppgitt og krystallklar i sin kritikk:

– Jeg er rasende på at våre danske brødre og søstre skal gjøre sitt ytterste for å løpe fra sitt ansvar som rikt og trygt land og ikke gi asyl til mennesker på flukt, sier Jan Egeland.

Read Entire Article