4 months ago
33
Lamine Yamal ropes frem som EMs beste unge spiller, klapp-klapp-klapp. Rodri som den aller beste og en ny liten applaus – omringet av tomme engelske blikk inne i den ene 16-meteren.
Gareth Southgate viste storhet inn i det siste.
Han gikk rett bort til det spanske trenerteamet og klemgratulerte med gullet. Han begynte pressekonferansen med å slå fast at Spania var det «det beste laget i turneringen og finalen».
Han var en sjelden gentleman i en kynisk verden.
Men han fotballbegeistret ingen.
Nå føles det som England trenger en person som kan løfte laget fra det traurige til det entusiastiske, og Jürgen Klopp må selvsagt spørres.
Utfordringen med å få England til å vinne noe for første gang siden 1966, er nesten som da han dro Liverpool til det første ligagullet på 30 år. Lengselen etter en triumf er den samme.
Jürgen Klopp vant alt med Liverpool, her etter ligacuptriumfen i februar. Foto: OLI SCARFF / AFP / NTBKlopp har meldt at han vil ha et års pause, men dette snur fort. Pep Guardiola? Ett år igjen i City, vil gjerne ha et landslag etter hvert. Mauricio Pochettino? Ferdig i Chelsea. En del problemer etter Tottenham-eventyret, men fortsatt et solid navn.
«England bør trenes av en engelskmann», sier Alan Shearer på BBC, men Sven-Göran Eriksson og Fabio Capello fikk altså muligheten og det er ikke så lett å finne de engelske alternativene.
Det er ikke så mange av dem.
Howard Wilkinson er den siste som vant den øverste divisjonen, med Leeds i 1992, før Premier League, for 32 år siden.
Av 96 mulige serie- og cuptrofeer i England siden 1992, er bare seks vunnet av engelske managere, fire i ligacupen, to i FA-cupen.
UTENLANDSKE STJERNER: Arsène Wenger og José Mourinho er to av de utenlandske managerne som har dominert i engelsk fotball. Foto: CARL RECINE / Reuters / NTBPremier League-vinnerne er to skotter, en franskmann, en portugiser, fire italienere, en chilener, en tysker og selvsagt spanjolen som har herjet med seks av syv ligagull siden 2017.
Utlendinger lager de engelske topplagene, England lager ikke topptrenere.
Hva skjer med engelske managere? Det er jo egentlig helt krise at det mest ressurssterke fotball-landet av alle ikke får frem flere fotballhjerner selv. Får de ikke sjansen fordi utenlandske stjerner er foran i køen med en gang? Er det ingen som fortjener sjansen?
Newcastles Eddie Howe er en åpenbar kandidat, sammen med Graham Potter bare en av ni engelske managere som har prøvd seg blant de store i Champions League. Men Howe har bare vunnet Championship, med Bournemouth, og Potter har bare vunnet den svenske cupen, med Östersund.
Hvilke andre engelske muligheter finnes: Middlesbroughs Michael Carrick? Coventrys Mark Robins? Lutons Rob Edwards? Ipswich’ Kieran McKenna? Wolverhamptons Gary O'Neill? Frank Lampard og Steven Gerrard, som ikke har fått til noe særlig?
De høres kanskje ut som ganske urealistiske valg, men hva hadde U21-trener Gareth Southgate gjort på klubbnivå da han dukket opp ved en tilfeldighet i 2016, etter at Sam Allardyce dummet seg ut? Rykket ned med Middlesbrough ...
Nå har han gjort veldig mye og forlater jobben med armer og hode høyt hevet. Resultatene er det ingen som kan ta ham på, men det kan heller ikke dyttes bort at han hadde flyt. Mye flyt.
«Man må slå alle for å vinne», sies det når cupturneringer trekkes.
England og Harry Kane vant 2–0 over Sverige og Sebastian Larsson i kvartfinalen i VM i 2018. Foto: MANAN VATSYAYANA / AFP / NTBDet må man ikke. Man må slå dem som dukker opp.
I de tre første mesterskapene var det disse seks: Colombia, Sverige, et svakt Tyskland på Wembley, Ukraina, Danmark og Senegal.
Denne sommeren holdt det å slå Slovakia, Sveits og Nederland for å gå til finalen. Alle seirene var dramatiske og etterpå hentes det frem fine ord som «viste karakter og viljestyrke», men det lignet også på en del tilfeldigheter og flaks.
Fakta er uansett at England nesten ikke har trengt å slå toppnasjoner de siste åtte årene. Spania måtte forbi Italia, et oppgradert Tyskland, Frankrike og England for å bli europamester de siste fire ukene.
Det skal virkelig understrekes at Southgate fikk orden på et kaoslandslag som hadde en rekke svake mesterskap bak seg, bunnet av Island-fadesen i 2016. Hans karisma var tryggheten, og denne tryggheten trengte åpenbart mange spillere.
Men nå vokser en ny og utrolig spennende generasjon frem, drevet av typer som Jude Bellingham, Bukayo Saka, Cole Palmer, Phil Foden og Kobbie Mainoo. De må slippes løs.
I EM spilte England fotball uten å flytte beina i mange av kampene.
Det blir det iallfall slutt på hvis Jürgen Klopp skulle overta.
Det må det bli slutt på uansett.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US)