Isbjørnens siste reise

– Plutselig hørte vi at det smalt på Lille Ekkerøy.

Dag Agnar Dahl husker godt sommerdagen for 71 år siden. Han hadde akkurat fylt syv.

Hele livet har han bodd på Krampenes, et lite tettsted langs Varangerfjorden hvor gamle og nye hus står om hverandre. På en klar dag kan man se helt til Russland.

Et par kilometer ut i fjorden ligger Lille Ekkerøy. I 1953 var det kun én familie som bodde på øyen: mor Signe Bogdanoff og sønnene Ingvald og Aksel.

Dahl husker at det ikke var uvanlig å høre skudd fra øyen. Men da han den 14. juli 1953 hørte det smalt og så at det kom en robåt mot land, løp han og de andre barnene i bygden ned til fjæren.

I båten lå det noe stort og hvitt.

• Noe lignende har også skjedd i nyere tid. I september gikk en ung isbjørn i land på Island.

Kort tid før hadde brødrene Bogdanoff rodd like ved Lille Ekkerøy for å se til laksenøtene. Ingvald kommenterte at han så familiens sauer nede i fjæren. Broren Aksel flirte og bemerket at han umulig kunne ha så store sauer.

– Jeg løftet sixpencen, da så jeg, nei det er ikke min sauefarge. Sauene mine er ikke så gulhårete, fortalte Ingvald NRK i 1986.

Brødrene rodde mot øyen for å finne ut av hva det var. Dyret kom brølende mot dem.

– Det er en isbjørn, uten tvil det, sa Ingvald.

Brødrene rodde så fort de maktet til den delen av øyen hvor familiens hus sto med utsikt inn mot land. Aksel Bogdanoff hoppet i land for å hente geværet.

Hele intervjuet kan høres nederst i saken.

Maskingeværet

Men det var ikke familiens Krag-Jørgensen han kom tilbake med. Han fant ikke patronene. De hadde blitt lagt i kjøkkenbordskuffen.

– Han tok MG-en vi hadde hjemme. Et maskingevær med 50 skudd.

Ingvald Bogdanoff husket at broren var redd og nervøs. Han ba Aksel om å holde seg bak ham.

– Jeg sa at det er ikke farlig. Jeg hadde nå en redskap jeg kunne partere dyret med.

Brødrene begynte å gå over den lett kuperte øyen i Varangerfjorden. Etter hvert fikk de øye på den uønskede gjesten.

Over 200 kilo med hvit pels og skarpe tenner sto bare 70 meter unna.

Ingvald løftet maskingeværet.

– Så skjøt jeg den i hjertet for å lamme dyret.

Bjørnen kollapset, og brødrene gikk forsiktig mot den. Selv om isbjørnen var skadet, reiste den seg igjen da de var noen få meter unna hverandre.

Isbjørnen gikk til motangrep.

Landet rundt

– Det var en kjempesensasjon i alle mediene den gangen, sier lokalhistoriker Einar Niemi om hendelsen.

Nyheten gikk landet rundt. De fleste mediene var enige om at den unge isbjørnen, som viste seg å være omtrent to år gammel, må ha kommet til Varangerfjorden med et isflak.

Flere, blant andre Ingvald Bogdanoff, skal ha sett større isflak i fjorden kun uker før isbjørnen gikk i land.

– Sommeren 1953 var det kjent for fiskerne at isen var kommet veldig nært Finnmarkskysten, på grunn av spesielle klimatiske forhold, sier Niemi.

To isfjell kom inn i fjorden, og fiskere skal ha rodd til det ene og klatret på det.

– Det rare er at isbjørnen ikke er blitt oppdaget tidligere av båter som går langs kysten, skrev Finnmarksposten i 1953.

Niemi mener det er logisk at isbjørnen kom med et av disse isfjellene. Teorien får også støtte av isbjørnforsker Magnus Andersen.

– Jeg tror ganske klart at man har en forklaring på hvordan en bjørn dukket opp på kysten.

Med hjelp av vær og vind kan havis drive hundrevis av nautiske mil. Ifølge skipsobservasjoner juli 1953 var iskanten det året nordøst for Bjørnøya, bare 400 kilometer nord for fastlandet.

– Vi vet at den første helgen i juli 1953 hadde sterke nordlige vinder, så det er mulig at disse presset et isfjell langt nok sørover til å komme i nærheten av Finnmarkskysten med en isbjørn om bord, sier William Copeland hos Istjenesten.

Vil ikke skje i dag

I nyere tid har det gått flere rykter om at man har sett isbjørn på fastlandet. I 2006 ble det slått alarm om en mulig isbjørn i Berlevåg. Men det ble aldri bekreftet. Derimot ble det funnet hvite rein i området.

Isbjørnforsker Magnus Andersen er dog sikker på én ting. En isbjørn vil ikke komme til Varangerfjorden på et isflak i dag.

– Utbredelsen av sjøis er helt annerledes. I juli ligger iskanten langt, langt nord for Svalbard. Vi er heldige hvis isen strekker seg ned på sørsiden av Spitsbergen om vinteren.

På sommeren er iskanten over 1000 kilometer unna Norges nordligste fastlandspunkt, og over 1200 kilometer unna Varangerfjorden.

Andersen påpeker også at isen i dag er en helt annen enn tidligere. For bare 20–30 år siden var det vanlig med is som hadde overlevd flere somre, såkalt flerårsis.

– Det er nesten et ukjent begrep i dag. Det eksisterer nesten ikke lenger. All isen smelter og fryser på ny hver vinter.

Isbjørnforskeren mener det er helt utenkelig at historien vil gjenta seg i dag, og at det er et godt eksempel på hvilke store forandringer isbjørnene har opplevd de siste 50 årene.

– Dette er historien om klimaendringer. I dag ville det vært en total sensasjon om en isbjørn gikk i land i Finnmark, sier Andersen.

Motangrep

Da den skadde isbjørnen gikk til motangrep på brødrene Bogdanoff på Lille Ekkerøy, var det ikke mye Ingvald kunne gjøre.

– Så skjøt jeg inn i kjeften på han.

Bjørnen ble truffet av fire skudd fra maskingeværet. Tre i hjertet og ett i pannen.

– Da var den ferdig. Jeg tok kniven og tappet blodet. Det var mye blod i den.

På fastlandet sto barnene, blant annet en ung Dag Agnar Dahl, og så båten komme over vannet med det store hvite dyret. De løp til foreldrene for å fortelle hva de hadde sett.

– De sa «slutt og tøv».

En voksen kom til, som så at de ikke tullet.

– De har fått isbjørn.

– Prater nesten ikke mer om det

I fjæren på Krampenes viser Dag Agnar Dahl området hvor isbjørnen ble tatt på land.

Der lå den, mellom skjå, sjø og fiskehjell.

– Er det ikke rart å tenke på at det er 71 år siden det lå en isbjørn her?

– Nei, det var ikke så rart. Til slutt ble man jo vant med det. Man prater jo nesten ikke mer om det.

Dahl husker fortsatt at det kom masse folk for å se på isbjørnen, at det ble litt ramaskrik.

– Så kom moren til de to som kom over med båten. Hun satte seg på isbjørnen, hun satt der og pratet og synes at det her var veldig flott.

Etter at isbjørnen ble tatt i land, ble slakteren i Vadsø kontaktet. Han trodde først det var en spøk.

– Vi slaktet dyret på vanlig måte. Flådde det og hengte det opp under tak, sa slakter Torleif Mathisen til NRK.

Ifølge flere kilder ble skinnet så sendt til Tromsø. Etter det NRK har funnet ut, er skinnet fortsatt i familien Bogdanoff.

– Du, Bogdanoff, dette er en fantastisk historie, er du helt sikker på at det du har fortalt er sant? spurte NRK i 1986.

– Ja, jeg har fortalt sannheten, svarte Ingvald Bogdanoff.

Hør hele intervjuet fra 1986 her: