Innspurt i skjebnevalg

Europaparlamentsvalget 6–9 juni avgjør hvem som skal vedta lover og regler i EU de neste fem årene.

De siste årene har tradisjonelle konservative, liberale og sosialdemokratiske partier til sammen hatt mange nok stemmer i parlamentet til å stake ut kursen framover, til tross for indre uenighet.

Med et varslet brakvalg for ytre høyre-partier i flere land i år, kan den sentrumsorienterte konsensusen komme til å vakle.

Von der Leyen ser mot høyre

Det er ikke direktevalg på EU-kommisjonens president, men de 720 valgte representantene i Europaparlamentet har siste ord i diskusjonen om hvem som skal få topp-posisjonene i kommisjonen.

I løpet av årene som EU-kommisjonens president har Ursula von der Leyen blitt en markant og gjenkjennelig politiker.

Fem år med pandemi, krise og krig har gjort henne til en EU-leder europeiske velgere faktisk forholder seg til, om enn uten enorm entusiasme.

Et flertall av Europas viktigste politikere har vært såpass fornøyde at enkelte mente hennes forlengelse ville minne mer om en kroning enn en forhandling, når hun først bestemte seg for å ta sjansen på å bli kommisjonspresident i fem år til.

Helt slik ser det ikke ut lenger. Von der Leyen har valgt en risikabel balansegang for å sikre seg seieren.

Hun vil hente støtte lenger ut til høyre, men samtidig holde på støtten fra sentrum og fra venstre.

Planen har vært å markere tydelig avstand til partigruppen Identitet og demokrati, der partier som Nasjonal Samling i Frankrike, Lega i Italia og Frihetspartiet i Østerrike har dominert.

Samtidig har hun åpnet for samarbeid med kvinnen som kan bli valgets joker, Giorgia Meloni.

Italias statsminister leder partigruppen ECR, som iblant karakteriseres som mer moderat enn Le Pens gruppering, til tross for at partier som spanske Vox og det polske Lov og rett-partiet finner seg til rette her,

For enkelte, som lederskribenten i det liberale nyhetsmagasinet Economist, er det en god idé for von der Leyen å rekke ut hånden til Meloni, som et kompromiss.

For andre, som Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, er det ikke det.

Når partier i sentrum og til venstre over hele Europa kaller årets valg et skjebnevalg, er det nettopp for å unngå at ytre høyre får mer innflytelse.

Mange truer med å trekke støtten til von der Leyen hvis hun gjør alvor av samarbeidet.

Melonis metode

Giorgia Meloni koalisjonsregjering i Italia har blitt en mal for hvordan et samarbeid mellom tradisjonelle høyre-partier og forskjellige partier lenger ute til høyre kan gjennomføres i praksis.

Melonis mål er å kopiere oppsettet i EU.

Slik Meloni ser det, har det allerede fungert: Ved å bli en viktig samtalepartner for Ursula von der Leyen, har Meloni lykkes i å dra Europa i sin retning.

Både når det er snakk om migrasjon, og når det er snakk om å bremse EUs grønne skifte, eller «å stanse øko-galskapen», slik Meloni selv formulerer det.

Balansegangen er likevel ikke uproblematisk. Blant hennes velgere finnes det mange som misliker en Meloni som blir for institusjonell, for nært knyttet til den etablerte makten i EU.

De savner den brølende, sinte Meloni.

Det kan være innflytelse å hente ved å dyrke denne siden. De siste ukene har det vært mye snakk om en ny ytre høyre-supergruppe i Europaparlamentet.

Marine Le Pen i Frankrike har foreslått en sammenslutning av partier fra ID- og ECR-partigruppene.

Ungarns statsminister Viktor Orban har støttet en storkoalisjon mellom Meloni og Le Pen helhjertet.

«Framtiden for Europas høyreside ligger i disse kvinnenes hender», sa han til det franske nyhetsmagasinet Le Point i forrige uke.

Et slikt samarbeid gir mening hvis Meloni virkelig «vil bygge et Europa som er diametralt motsatt av det vi har kjent fram til nå», slik hun sa det i et intervju denne uken.

Samtidig kan det være risikabelt for Meloni å gå inn i et slikt ytre høyre-samarbeid.

Modellen hennes er bygget på et samarbeid med den etablerte høyresiden, og hennes økende internasjonale anerkjennelse handler også om at hun har lykkes med å finne en mellomposisjon.

Franske feider

Europaparlamentsvalget blir også ofte sett som en slags generalprøve på nasjonale valg.

Ingen steder er det mer merkbart enn i Frankrike.

Der får man iblant følelsen av at valget står mellom president Emmanuel Macron på den ene siden og Marine Le Pen på den andre, selv om ingen av dem har planer om å ta noen plass i Europaparlamentet etter sommeren.

For Emmanuel Macron er det viktig å advare mot den varslede bølgen fra ytre høyre, også fordi den kan ramme ham selv og hans parti så kraftig i Frankrike når hans tid som president er over om tre år.

Han har i flere taler de siste månedene advart europeiske velgere og bedt dem «våkne opp». Ytre høyre kan ende opp med å ta livet av Europa slik vi kjenner det i dag, hevder den franske presidenten.

Meningsmålingene viser at Le Pens parti Nasjonal Samling ligger an til å få mer enn dobbelt så mange stemmer som Macrons parti Renessanse i søndagens valg.

Noe av utfordringen ligger i at kandidaten fra Macrons parti, Valérie Hayer, har slitt med å få fram budskapet sitt.

Hun har heller ikke blitt hjulpet av at hennes partifeller stadig synes å ville understreke at de ikke synes hun er bra nok.

Statsminister Gabriel Attal ble kraftig kritisert for mansplaining da han tidligere denne uken dukket uanmeldt opp i en radiosending for å avbryte Hayer.

Marine Le Pens kronprins Jordan Bardella har hatt betydelig større gjennomslag, ikke minst på sosiale medier. Med 1,2 millioner følgere på TikTok har han blitt en av Frankrikes best likte politikere blant yngre velgere.

Bardella representerer også en trend som er synlig i flere andre europeiske land, som i Belgia: Ytre høyres kandidater gjør det spesielt godt blant unge menn.

Fra venstresiden blir Macrons parti utfordret av sosialistpartiets kandidat Raphael Glucksmann. Den 44 år gamle essayisten og samfunnsdebattanten har lykkes med å skape entusiasme og en følelse av nytenkning på sentrum/venstresiden.

Borgermesteren i Paris mener Glucksmann representerer «det eneste realistiske håpet om å stanse ytre høyre».

Ungarsk utfordrer

Et annet land å følge i helgens valg, er utvilsomt Ungarn.

Viktor Orban har gjort seg bemerket som en av EUs mest markante politikere, med en egen evne til å gjøre seg selv til hovedperson på alle toppmøter. Orbans illiberale demokrati har blitt hardt kritisert av andre EU-land.

Nylig varslet Belgia at de vil gjenoppta prosessen med å frata Ungarn stemmerett i EU.

På hjemmebane har imidlertid Orban holdt trygt på makten. Årets utfordrer, den 43 år gamle advokaten Peter Magyar, kommer fra Orbans egne rekker. Med kraftige appeller mot korrupsjon og kleptokrati-tendenser i regjeringen, har Magyar overrasket mange med å bli en seriøs utfordrer til Orban.

Ettersom Orban er en av hovedarkitektene bak forsøket på å skape et nytt, slagkraftig høyreorientert flertall i Europaparlamentet, vil valgresultatet i Ungarn bli en viktig brikke i spillet om Europas framtid.