Ingen kan surre det til som England

4 months ago 30

I hånden holdt han beviset på at han har vært best i hele EM, på ryggen sto det «Reyes de Europa», kongene av Europa, og i bussen satte lagkameratene seg oppå hornet. Kaptein Álvaro Morata hadde passert med en svær høyttaler og «Viva Espana» på full guffe.

Nå ville de på hotellet og fortsette feiringen.

Men Rodri ville nyte øyeblikket som nattens helt. Han sto tålmodig og svarte på noen spørsmål til.

Fire timer tidligere var han knust. Etter bare 45 minutter var den største kampen i livet hans over.

Men selv uten sin store skadde leder, var de spanske EM-sjarmørene best, og fire minutter før slutt hinket Rodri febrilsk nedover sidelinjen for å være med på feiringen da Mikel Oyarzabal satte inn seiersmålet etter Marc Cucurellas perfekte innlegg.

Og takk til Spania, for hele sommeren. Det spanske gullet handlet ikke bare om hva de gjorde i disse 90 minuttene. Dette handlet om en hel turnering, en lang fest, en spansk fest, selv om engelskmennene overtok finaledagen i Berlin.

Ved hvert eneste stopp på t-banelinje U2 ramlet det inn folk i hvite landslagsdrakter, de stinket øl og sang gamle sanger om igjen. De skulle til Olympiastadion for endelig å få oppleve gullet nasjonen har ventet på i 58 år.

Og det så ganske lyst ut i 45 minutter. De to spanske lynvingene ble kontrollert ganske bra, Kyle Walker matchet Nico Williams på farten, Luke Shaw styrte Lamine Yamal dit det ikke var skummelt.

Dessuten hadde Phil Foden greid å plage Rodri såpass at den spanske sjefen ikke fikk styrt kampen som han pleier. Den engelske planen fungerte godt, og det så ikke mindre lyst ut da Rodri måtte ut med skade.

Men det virket nesten som England også ble forvirret av at han forsvant. Det gikk ikke mer enn 70 sekunder før den unge spanske vingduoen fant en åpning for første gang i kampen. Yamal til Williams, 1–0 og England var helt bakpå: Olmo skjøt utenfor, Morata til side for mål fra kort hold, Williams rapt utenfor fra langt holdt og Yamals forsøk fra skrått hold ble reddet av Jordan Pickford.

England var svake, Harry Kane ikke med i det hele tatt og før timen var spilte begynte tribunen å rope på Ollie Watkins, matchvinneren fra semifinalen. Det gikk fire minutter før Gareth Southgate hørte på det ønsket.

Watkins var farlig, enda farligere var Cole Palmer, som plasserte inn 1–1 etter noen minutter på banen og ut av intet var England tilbake i kampen.

Nå føltes det nesten som om det var Englands kamp å tape. Det er de som kjent ganske gode til. Ingen kan surre det til som engelskmennene, og de vet det selv.

De gjør jo ikke noe annet enn å synge om det.

Før finalen dundret den løs over anlegget, den som alltid spilles når England spiller, «Football’s coming home», den som handler om at de alltid mislykkes.

England's gonna throw it away, gonna blow it away.

Fire minutter før slutt rotet de til igjen. Spania tredde seg raskt fremover og på venstresiden fant de åpningen som avgjorde finalethrilleren.

Engelskmennene fant opp den moderne fotballen, men har aldri greid å videreutvikle den og 160 år senere ligger de fortvilte igjen på gresset nok en gang – som i 2021.

Rodri humper rundt og trøster sine venner i Manchester City, Phil Foden, Kyle Walker og John Stones, Joselu er borte hos Real Madrid-vennen Jude Bellingham, Chelseas Marc Cucurella hos en knust Cole Palmer.

Harry Kane går fortvilet rundt for seg selv. Den engelske kapteinens stempel som en som aldri vinner et trofé, lever videre.

Spansk fotballs stempel som en nasjon som alltid vinner, gjør det samme.

Siden 2002 har spanske klubb- og landslag spilte 27 store finaler. 27 er vunnet.

Det er nesten ikke til å tro.

Det er noen som aldri surrer det til.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article