Ikke ufør fordi det er gøy

Hadde jeg kunnet jobbe, hadde jeg selvfølgelig gjort det.

Hvorfor spør ingen oss om hva vi hadde trengt for å stå helt eller delvis i arbeidslivet, skriver Kine Albrigtsen. Foto: Foto: Astrid Waller

tirsdag 13. august kl. 14:53

I VG i går uttalte Erna Solberg (H) at det burde bli umulig å bli helt ufør for unge under 30 år. Hun vil at man skal knyttes opp til arbeidsmarkedet lenger og tettere.

Jeg lurer på om vi har glemt at de som er uføre er syke folk som ikke er i stand til å stå i arbeidslivet.

Og det faktisk ikke finnes sånne jobber.

Høyre-leder Erna Solberg og Høyre-nestleder Henrik Asheim. Foto: Bjørn Haugan / VG

Hvis vi ser på dem som det de er - ekte medmennesker som strever med å få hverdagen til å gå rundt fordi de er syke - virker det ganske absurd at å ta fra de penger og forutsigbarhet skal være deres beste medisin.

Og: Hvem er egentlig «de» uføre?

Det er meg. Jeg ble ufør da jeg var 25 år gammel.

Det er venninna di. Naboen. Barnet til kollegaene dine. Om du er ung, kan det bli deg.

Dette vil Høyre gjøre

• Ikke 100 prosent uføretrygde unge under 30 år, med unntak av åpenbare tilfeller.
• Gjøre det lettere for uføre å jobbe litt, gjennom å halvere avkortingen mot arbeidsinntekt.
• Folk som ønsker å stå lenger i jobb, må få lov til det.
• Myke opp reglene i arbeidsmarkedet for å gjøre det lettere å ansette folk.
• Sørge for at flere unge havner i et mer arbeidsrettet løp fremfor Arbeidsavklaringspenger (AAP), og vurdere å gjøre kvalifiseringsprogrammet (KVP) statlig.
• Gjøre det lettere å benytte midlertidige ansettelser.
• Gjøre det lettere for næringslivet å leie inn arbeidskraft ved behov.
• Legge til rette for økt bruk av alternative turnusordninger for å få mer kontinuitet og heltid.
• Innføre jobbskattefradrag for unge arbeidstagere.

Vi er en mangefasettert gruppe av ca 22 000 unge voksne som i dag er uføre. Noen av oss har høyere utdanning, ressurser, nettverk i familie og venner som hjelper oss. Det gjør at vi får hverdagen til å gå rundt.

Hvis vi er heldige har vi også diagnoser og sykdommer som helsevesenet og omverdenen ser på som verdige og ekte.

De som ikke har det, står i enda større fare for å få store problemer dersom det blir enda vanskeligere å få en uføregrad, og man må leve enda lenger i økonomisk usikkerhet.

Hvorfor spør ingen oss om hva vi hadde trengt for å stå helt eller delvis i arbeidslivet?

Og hvorfor er ikke politikerne mer opptatt av at vi skal bli friskere, heller enn å skvise ut restarbeidsevnen til enhver pris?

Ingen forholder seg til helsevesen, NAV og øvrige instanser på inntekt rundt fattigdomsgrensen fordi det er gøy, skriver Kine Albrigtsen. Foto: Melinda Nagy / Shutterstock

Jeg vet ikke om jeg vil vite svaret, jeg er redd det er kaldt og ufølsomt, gjennomsyret av fordommer om «de andre som ikke er som meg».

Svaret på hva vi trenger, er primært bedre helsehjelp. Vi trenger bedre helsehjelp for å få folk friskere og i bedre stand til å ha en meningsfull hverdag og et godt liv.

Først når det er etablert, kan vi snakke om å få folk ut i arbeidslivet. I arbeidslivet trenger vi systematiske endringer som gjør det rigga for mer fleksibilitet i møte med uforutsigbar helse.

Per nå er det ikke en arbeidsplass i verden som er fleksibel nok til at noen som kvalifiserer til å få en uføregrad kan stå i full jobb.

Hvis det eksisterte, hadde jeg selvfølgelig stått i jobb. Dog vil flere uføre i arbeidslivet kanskje føre til økt sykefravær, som også må håndteres på et vis, og som vil gi negative tall i statistikken.

Det er en konsekvens av å ha syke folk i arbeid.

Det er en grunnleggende ting vi må forstå om folk utenfor arbeidslivet: Vi vil jobbe når vi kan. Vi sniker oss ikke unna for å «lete etter diagnoser».

Ingen forholder seg til helsevesen, NAV og øvrige instanser på inntekt rundt fattigdomsgrensen fordi det er gøy.

Jeg håper at Erna og hennes meningsfeller ser oss for det vi er - en del av samfunnet som ønsker å bidra. Jeg tror til og med en del uføre kunne hatt mange kloke og reflekterte innspill om samfunnsstrukturen og arbeidslivet i dag, hvis vi ble spurt.

Jeg vet at fattigdom er dårlig medisin. Å ta fra unge uføre muligheten for stabilitet er å starte i feil ende. Først trenger vi god behandling og et bedre rigget arbeidsliv.