Ikke dropp Pride-flaggene!

<-EMILIE FLØNES

rådgiver og student

VG skriver i dag om en lærer som ikke ønsker å delta i heising av regnbueflagget som en del av mangfoldsuken i Drammen kommune.

Og denne uken kom nyheten om at Ålesund kommune oppfordrer skoler til å ikke heise regnbueflagget fordi enkelte innbyggere kan synes det er vanskelig.

Det vil flagges på rådhuset og i sentrum, men ikke i skolegårdene. Hva som er årsaken til disse vanskene får vi ikke vite.

Men det kan tolkes som at kommunedirektøren har prioritert å ta hensyn til misnøyen fra noen få foreldre og skolenaboer.

Ålesund bør heller vende blikket mot hvorfor vi i det hele tatt trenger denne feiringen.

Jeg var ti år da klassen ble delt opp i gutter og jenter før vi så ble sendt inn til «Helsesøsters hjørne». Her skulle vi få svar på de tingene femteklassinger lurer på, men ikke tør å rekke opp hånden for å si foran alle.

Lapper ble skriblet mens vi kniset og hvisket, og spørsmålene våre ble brettet sammen og lagt i en eske.

«Dette snakker vi ikke om», sa helsesykepleieren strengt i det hun leste opp spørsmålet om hvordan homofile har samleie.

Mensen, kyssing og graviditet var temaer som ble besvart uten så mye som en pustepause, men grensen gikk i det noen ville vite hvordan man kunne ligge med en av samme kjønn.

Dette er saken om Pride-flaggene i Ålesund

• Kommunedirektøren i Ålesund har bestemt at skolene i kommunen ikke får heise regnbueflagget under årets Pride-feiring.
• Det har ført til uenighet mellom ordføreren (Frp) og varaordføreren (H) i Ålesund kommune.
• Ordfører i Ålesund, Håkon Lykkebø Strand (Frp), stiller seg bak avgjørelsen. – Vi bør ikke flagge ved skolene eller andre institusjoner for å unngå å sette rektorene i en vanskelig posisjon, sier han til VG.
• – Jeg skulle ønske den mest naturlige ting i verden å heise et regnbueflagg for å vise støtte til mangfold og inkludering i en kommune som Ålesund, sa varaordfører Monica Molvær (H), til VG.
• Pride-flagget vil likevel flagre utenfor rådhuset og i sentrum.

Barne- og ungdomstiden kan være turbulent, sårbar, vond, vakker og ikke minst viktig. Det er verdifulle år, hvor man skal finne ut hvem man er, og sin plass i verden.

Da trenger man undervisning om seksualitet på en god og inkluderende måte, med rom for å svare på nettopp slike spørsmål.

Kritikerne mot å lære barn og unge om skeiv identitet, forelskelse, lyst og sex sier gjerne at man «ikke skal forkludre prosessen med å finne ut om seg selv».

Du skal jo ikke plante tanker i små hoder som skaper forvirring om foretrukket pronomen, klesplagg og forelskelser.

Problemet med dette er at selv om barn ikke vet hvordan lesbiske ligger sammen, så vet mange tiåringer noe om hvem de ønsker å være kjæreste med.

Det som faktisk forkludrer denne prosessen, er når andre gir deg skamfølelse for det.

Og i hvert fall de som skal være trygge, kunnskapsrike voksne som skal lage et rom for alle.

FOLKEHAV: I 2023 var det rekordmange som møtte opp for å feire Pride i Oslos gater. Foto: Helge Mikalsen / VG

I likhet med mange andre skeive har det tatt meg noe tid å akseptere mine egne følelser og forelskelser.

Jeg var heldig som vokste opp med støttende foreldre, gode venner og et miljø som nesten aldri har fått meg til å føle utrygghet bare fordi jeg forelsker meg i samme kjønn. På tross av dette kjenner jeg tidvis små stikk av skam omkring identiteten min og alt som hører med.

Episoden hos helsesykepleieren er et av de første øyeblikkene i livet mitt der jeg følte på annerledeshet og uro omkring hvem jeg var.

Med tiden forsvant denne følelsen heldigvis mer og mer, men så skjer det hendelser hvor den gjenoppstår.

Fredag 25. juni for snart to år siden skjøt en mann fritt rundt seg i baren hvor regnbuer, skamløshet og frihet til å være seg selv prydet veggene.

Dagen etter våknet jeg til meldinger fra flere venner og bekjente som lurte på om det gikk bra med meg.

Absurd nok tok det meg et øyeblikk å skjønne hvorfor jeg var i tankene deres når de leste nyheten om at en terrorist hadde angrepet homofile i Oslo.

Så demret det igjen, påminnelsen om at mange i verden mener at min legning er i strid med både religion, moral og natur.

Noen mener det såpass sterkt at de er villige til å drepe, og attpåtil vise null anger i ettertid.

Ålesund kommune er en del av vårt ganske land hvor skeive rettigheter står sterkt, og flere kan kjenne privilegiet av å innimellom glemme at man er en del av en gruppe som i flere årtier ble nektet å være den de er.

Ifølge kommunedirektøren jobbes det med mangfold og inkludering året rundt, noe jeg oppriktig tror at de gjør.

Det skjer neppe ofte at skolepersonell kommer unna med slike formuleringer som jeg var vitne til for mange år siden.

Jeg synes derfor det er merkelig at nettopp denne måneden, som har såpass sterk tilknytning til disse temaene, blir behandlet som en verkebyll fremfor en anledning for samhold og nestekjærlighet.

Det er vanskelig å argumentere for at femti år med inkluderingskamp og regnbuer i vinden brått kun skal assosieres med opphetede debatter på foreldremøter.

Pride-flagget er et internasjonalt symbol for menneskerettigheter og likeverd.

Det holder ikke å vise til vage begreper som «vanskelig» og «problematisk» når man aktivt tar avstand fra temaer som mange barn kanskje ikke vet alt om, men utvilsomt kjenner på.

Jeg kan selv skrive under på at det kan også være vanskelig å være skeivt barn i skolen, spesielt når legning og kunnskap skyves unna fordi det er lettere enn å stå i mot de som skriker høyt.