Hvorfor savner du den drøye humoren, Maria?

<-MARIA STEEN SYDOW

Samfunnsdebattant og student

Komiker Maria Stavang skriver i en ytring hos NRK at Humor-Norge i dag er på vei inn i en blass retning, fordi «det blir færre og færre ting man kan tulle med».

Stavang påstår at kanselleringskulturen Kanselleringskultur er når personer blir boikottet eller ekskludert fra sosiale eller profesjonelle miljøer på grunn av kontroversielle eller støtende uttalelser eller handlinger. Dette kan skje på sosiale medier, hvor folk samler seg for å kreve konsekvenser for den personen de mener har gjort noe galt. Målet er å holde folk ansvarlige for sine handlinger, men det kan også føre til urettferdige angrep og overreaksjoner. Kritikerne mener at det hindrer ytringsfrihet og debatt.ødelegger for jobben hennes. Hun vil kunne være drøy, slik som komikerne på 90-tallet.

Den drøye humoren spiller ofte på de delene av en situasjon eller person som avviker fra normalen, og humoren fra 90-tallet harselerte i aller høyeste grad med «avvikerne» i samfunnet.

Opp gjennom tidene har identitetsmarkører som svart, samisk, tjukk, skeiv og funkis falt inn under en «avviks»-kategori, altså markører som avviker fra en satt «normal».

Diskrimineringen rettet mot disse gruppene ble kanalisert på alle samfunnsplan, også gjennom den norske humoren.

På 90-tallet så vi alt fra blackface til samevitser. Stavangs helter fra 90-tallet fikk boltre seg i denne humoren, bygget på fordommer og skadelige stereotyper.

Etter hvert som diverse minoritetsgrupper har fått større vern i samfunnet, har også humoren forandret seg, og man ser nå mindre av både blackface og homovitser i Humor-Norge.

Akkurat det har jeg inntrykk av at Stavang synes er en fin ting.

KRITISK TIL UTVIKLINGEN: «Jeg er bare redd for at humoren skal bli «vannet ut», fordi den ikke passer for alle. Da sitter vi igjen med «to tomater gikk over en vei», skrev komiker Maria Stavang i et leserinnlegg hos NRK. Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Likevel må vi ikke falle inn i en blass vanilje-humor, mener hun.

Maria Stavang skriver at «Hvis dere som leser dette nå tror at jeg kontaktet NRK for å skrive en kronikk om at man skal få lov til å si N-ordet og tulle med Downs syndrom, så håper jeg dere tror bedre om meg. Noen ting tuller man ikke med, av åpenbare grunner».

 «Det jeg ønsker å formidle, er at jeg tror at den norske humoren blir rikere hvis vi ikke hadde blitt så fornærmet på vegne av andre. Og det hadde vært fint hvis vi kunne huske at det vi ikke synes er morsomt, er det andre som liker veldig godt og får seg en god latter av», skriver hun i leserinnlegget.

Jeg er enig med Stavang i at veien for å få et rikere Humor-Norge ikke starter med å ekskludere minoritetsgrupper fra vitsene. Man skal kunne tulle med alle.

Men om man skal tulle med alle må vitsingen komme fra et godt sted. En må spørre seg om vitsingen baseres på skadelige stereotyper og misinformasjon eller om den baseres på kunnskap om, og respekt for, gruppen.

Hvis du for eksempel ønsker å servere en god lesbe-vits, er en forutsetning at du som komiker har kjennskap til det du tuller med. En lesbe-vits vil slå helt feil om vitsen baserer seg på skadelige fordommer som bidrar til å forsterke negative stereotyper om lesbiske.

Vi må huske på at måten minoriteter omtales på stand-up scenen faktisk bidrar til å forme synet vårt på ulike grupper. Det er et faktum komikere må ta på alvor.

Jeg vil også invitere Stavang og andre komikere til å reflektere over hvor ønsket om å være drøy kommer fra. Hvorfor er det så morsomt å sparke nedover?

Når de vitser og sparker nedover, skyter de ofte mot de delene av individet som gjør de annerledes, enten de er trans, svart eller samisk.

Vitser de for å inkludere disse gruppene i humor-diskursen, eller for å «kunne si hva de vil»?

Vitser de for å frigjøre andre eller for å frigjøre seg selv? Jeg frykter at enkelte komikere faller inn under sistnevnte.

Stavang påpeker nemlig at frykten for å si noe feil gjør at komikere mister sin frihet og særegenhet. Du er ikke en særegen eller stødig komiker om du må lene deg på nedlatende stereotyper for å være «morsom».

Man hører ofte «Man må jo kunne tulle med alle», men tuller vi virkelig med alle?

Dersom det virkelig er slik at vi vitser om alle, hvorfor er det da slik at når komikere vitser på bekostning av en hvit transkvinne, så er det den delen av henne som er trans, og ikke den delen av henne som er hvit som er gøyest å vitse om?

Når komikere vitser om en svart heterofil mann, hvorfor er det den delen av han som er svart, og ikke den delen av han som er heterofil som er gøyest å vitse om?

STAND UP: «Vi må huske på at måten minoriteter omtales på stand-up scenen faktisk bidrar til å forme synet vårt på ulike grupper. Det er et faktum komikere må ta på alvor.», skriver Maria Steen Sydow. Foto: Shutterstock

Hvithet, heteronormativitet eller tynnhet er sjeldent the butt of the joke, fordi det er «nøytralt» og «normalt», og blir ikke ansett som gøy.

Første steg på reisen til å lage god humor om alle er å ha respekt for alle.

Jeg er enig i at humoren må reflektere mangfoldet i samfunnet. Vi får et rikere samfunn av å kunne tulle med hverandre, og livet blir gøyere når vi kan le av og med hverandre.

Vi skal ikke ha berøringsangst. Men når man sparker nedover må man i mye større grad tenke over hvordan man sparker, hvorfor man sparker og hvor sparkene treffer.

Dersom man reflekterer litt rundt dette, er vi allerede på god vei til et Humor-Norge om alle, for alle.