Hvem hadde trodd? Konservativ er blitt «great again»

For noen år siden hørte jeg én av Norges fremste samfunnstopper med stor overbevisning spå om den politiske framtida. Den var rødgrønn. Alle store globale megatrender ville favorisere venstresida, mente han:

Økende klimaengasjement, rettferdig fordeling og stadig mer liberale verdier.

Nå tror jeg ikke vedkommende (som skal få være anonym) sliter med overdreven selvransakelse, men verden ser i dag ganske annerledes ut:

Klimaengasjementet daler, privatøkonomien er mye viktigere, mens skepsisen til innvandring øker.

De som måler våre verdier og holdninger ser et tydelig trendbrudd. For første gang går de norske verdiene i mer tradisjonell retning.

De som nøyer seg med å måle hva vi sier vil vil stemme, har sett en stund at Høyre og Frp har rent flertall dersom de yngste fikk bestemme.

For å toppe det hele kom nyheten om at 47 prosent av unge menn ville stemt på Donald Trump.

Det må sies å komme som det berømte lynet fra klar himmel. Her hjemme har man måtte lete med lys og lykte for å finne noen som åpent støtter Trump. Knapt nok noen er i stand til å få oss til å forstå hvorfor halve USA tross alt stemmer på ham.

Egner-moral

Nå er rett nok tallene små (110 respondenter er menn mellom 18 til 29 år), feilmarginene betydelige (10 prosent) og ikke minst er selve spørsmålet hypotetisk.

De skal ikke stemme ved det amerikanske valget, og da er det lettere å slå seg løs uten å tenke på konsekvensene.

Anonymt er det også.

Like fullt er tallene oppsiktsvekkende. For hvordan henger det på greip? Hvor har de Trump-positive gjemt seg?

Selv om unge menn åpenbart er blitt mer konservative, handler dette neppe om politikk eller skjulte Trump-sympatier alene.

Sannsynligvis finnes det et bedre svar i barnebokforfatter Torbjørn Egners univers. For å sitere de to ikke spesielt anerkjente influenserne Karius og Baktus: Ikke gjør som mora di sier, Jens.

Det er noe med daglig å bli fortalt hvor farlig, dum og løgnaktig Donald Trump er. Mens Kamala Harris er vårt store håp.

Nå er det rett nok ikke lett å lage en balanse i dekningen av denne svært spesielle amerikanske valgkampen.

Like fullt liker ikke folk å bli fortalt hva de skal mene. I alle fall ikke få det hamret inn med slegge.

Det er ikke uten grunn at «show, not tell», ofte er en effektiv, men litt for sjelden brukt metode.

Særlig dårlig liker folk å bli sett ned på. Den kanskje største tabben demokratene har gjort er når de har falt for fristelsen å omtale Trumps velgere som søppel eller andre nedlatende karakteristikker.

Mange mener at Hillary Clintons største feil var å omtale halvparten av Trumps velgere som «basket of deplorables» (håpløse tilfeller, på norsk).

Det kan overføres til hjemlige forhold, om det er konservative kristne, misnøyevelgere (om de skulle foretrekker Sp, Frp eller Rødt) innvandringskritikere, klimaskeptikere, EU-motstandere eller medlemmer av Nidaros sosialdemokratisk forum.

Fordummende eller negative merkelapper kan bidra til å forsterke en opplevd avstand mellom folk og elite.

Med det bakteppet er det ikke så overraskende at så mange unge, norske menn støtter Trump.

At noe oppleves som ikke lov å si eller mene, kan virke helt mot hensikten. Litt som en trykkoker.

Mer enn bare Tiktok

Samtidig møter høyrevridd politikk mer gehør her hjemme. I hele Europa ser vi at unge blir mer konservative. Særlig menn, men også kvinnene følger etter.

Noen har prøvd å forklare Unge Høyre og Fpus suksess i skolevalget med at Simen Velle og Ola Svenneby er flinke på Tiktok. Det forklarer neppe at unge går til høyre på Færøyene, i Tyskland og i Sverige.

Å faktisk nå fram med sitt budskap der de unge er, er vel og bra. Men budskapet må også treffe en nerve.

At unge i dag går mot mer konservative og tradisjonelle verdier, kan ha litt av den samme forklaringa som de overraskende Trump-sympatiene.

I mange år har det vært liberale verdier som har dominert i offentligheten. Det har ikke vært spesielt populært å fronte mer tradisjonelle syn på eksempelvis kjønn, familie og likestilling.

Litt av det samme har preget debattene om klima og innvandring. Åpenbart er det også at såkalte woke-synspunkt ikke er like populære lenger.

Derfor er det nærliggende å lese denne trenden som en slags motreaksjon. At den kommer samtidig med at prisene har steget og mange har fått dårligere råd, har nok åpnet rommet enda mer for høyrevridde standpunkt hos velgerne.

Hvor langvarig den konservative bølgen blir, er (som før vist) vanskelig å spå. Men den kan sette mer varige spor i norsk politikk.

«No country for old men»

Nevnte Ola Svenneby (27) og Simen Velle (23) har lenge fått mye oppmerksomhet som debattsterke ledere for henholdsvis Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom.

Selv om de er ulike og kanskje vel så liberale som konservative i mange spørsmål, deler de appellen blant de unge. Begge har gode sjanser til å havne på Stortinget etter neste valg.

Der kan de få selskap av flere KrF-politikere som faktisk lever opp til merkelappen unge, konservative menn.

Alle som har satt mørkemann-stemplet på tidigere KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad, kan få seg til å savne ham. For de vil ikke nødvendigvis like det som kommer etter.

Men samtida ser ut til å like dem bedre.

Joel Ystebø (23) har er selverklært verdikonservativ og ligger an til å få stortingsplass fra Hordaland. Han har tidligere fortalt at det er vanskelig å kjempe for sine primærsyn om Israel, abort, ekteskap og kristendommens plass i politikken.

Han er allerede en av Bergens mest markante politikere, og blir beskrevet som en lysende politisk begavelse.

Et valg som har store sjanser for å havne i skyggen av tirsdagens presidentvalg, er at Rogaland KrF skal avgjøre om KrFU-leder Hadle Bjuland (24) eller tidligere Sokndal-ordfører Jonas Sayed (26) blir toppkandidat.

Begge er for lengst erklært som store politiske talenter, og er solid plassert på blå, verdikonservativ side.

Bjuland er vokst opp i en søskenflokk på sju, i et bedehusmiljø han selv omtaler som pietistisk. Hans ungdomsopprør var å ikke gå på bibelskole. Det vakte betydelig oppsikt da han som en av svært få i norsk offentlighet sa at vi hadde mye å lære av tradwife-trenden.

Den som vinner stortingsplassen i Rogaland, har store sjanser for også å vinne nestlederkampen i KrF. I den grad det er et verv som oppleves som en seier for det kriserammede partiet.

De vil uansett gi KrF en mye skarpere og mer konservativ profil enn partiet har hatt de siste årene.

Der KrF-politikere lenge har hatt noe «unnskyld at jeg er kristen-aktig» over seg, kan tidsånden gi disse politikerne ikke bare mer plass, men også mer selvtillit.

Sannsynligvis vil de fronte mer tradisjonelle budskap om familiepolitikk, kjønn, rus, identitet og verdier i norsk politikk.

Selv om den konservative bølgen skulle blåse over.