Hvem drømmer om å bli ufør?

2 months ago 66

Unge blir ikke syke fordi uføretrygden er så raus. Likevel later man som unge aktivt leter etter diagnoser.

onsdag 4. september kl. 11:38

Håvard Røgeberg Magelssen

Leder av Unge Sentrum

De siste ukene har debatten rast om hva som skal gjøres med de 111 000 unge mellom 20 og 29 år som står utenfor jobb og utdanning, hvorav halvparten mottar trygd.

Utenforskap er en trussel mot demokratiet, og Perspektivmeldingen presiserer viktigheten av et mer robust samfunn i møte med nåtidens og fremtidens samfunnsutfordringer.

Det finnes en rekke tiltak som kunne hjulpet de som trenger det inn i arbeid og utdanning, men disse har ennå ikke blitt presentert.

Det er enkelt å tenke at antallet uføre har med størrelsen på uføretrygden å gjøre. Det har tydeligvis Arbeiderpartiet og Høyre tenkt, siden de vil dra unge ut av uføretrygd og nekte unge å bli helt ufør.

Sannheten er derimot en annen.

Antallet uføre mellom 18 og 29 år har ikke økt med 80 prosent siden 2000 fordi uføretrygden er så raus, men fordi vi fortsetter å svikte dem blant oss med funksjonsnedsettelser og psykiske helseplager.

Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er bekymret fordi de tror at unge aktivt leter etter diagnoser for å kunne få uføretrygd. Denne antakelsen har de imidlertid ikke noe grunnlag for.

I stedet for å underbygge fordommer og usannheter som unge uføre blir møtt med hver dag, burde man bekymre seg over de reelle problemene.

Disse problemene handler om mangelen på muligheter, tilrettelegging og behandling for dem som lever i, eller opplever, utenforskap.

Utdanning er nøkkelen til å få jobb, og fremover vil vi ha behov for enda flere i arbeid. Kun 20 prosent av grunnskolene er tilgjengelige for unge funksjonshemmede, og 2 av 3 fullfører ikke videregående.

Dette får konsekvenser senere i livet, både sosialt, ved deltakelse i høyere utdanning og i arbeidslivet.

Pengene vi sparer på å ikke utforme skolegangen universelt, dukker opp som trygdeutgifter i mange tiår fremover.

Regnestykket går overhodet ikke opp. Ved å investere i å gi flest mulig et godt utgangspunkt for arbeidslivet, får vi flere i jobb, færre i utenforskap, og en sunnere samfunnsøkonomi.

Behovet for psykisk helsehjelp blant unge har økt, særlig i kjølvannet av pandemien og smitteverntiltakene.

Mangelen på hjelp skaper langvarig utenforskap. Samtidig ser man at psykisk helsevesen mange steder blir rammet av store kutt. Økte priser og en finansieringsordning som gjør at helseforetakene må spare opp «egenkapital» for å kunne bygge nye sykehus, skaper kutt i helsevesenet.

Psykisk helse kuttes mer enn resten. I Oslo skal psykiatrien kuttes med 90 millioner i 2024, og 150 millioner foreslås kuttet i 2025.

Allerede i 2023 ble hele 40,32 prosent av henvisningene relatert til psykisk helse avslått av Oslo Universitets Sykehus, 27 prosent på Sørlandet sykehus og 37.5 prosent i Helse Stavanger.

Ytterligere kutt vil kun føre til flere avslag og enda færre som får nødvendig hjelp. Lavterskeltilbud, tidlig innsats og kort ventetid på nødvendig helsehjelp, vil kunne hjelpe mange før problemene blir så store at de ikke kan jobbe.

Dagens innsparinger i psykisk helse skaper enorme utgifter på sikt. Samfunnet sparer seg til fant, og svikter dem som trenger oss.

Hvis man virkelig ønsker flere unge ut i arbeid eller utdanning, nytter det ikke å tvinge dem eller nekte dem noe. De blir ikke friskere av verken tvang eller fattigdom.

Tvert imot, det er godt dokumentert at fattigdom, maktesløshet og utenforskap fører til mer psykisk uhelse, ikke mindre.

Kampen mot utenforskap må være samfunnets viktigste kamp. Derfor er det helt avgjørende at vi politikere nå prioriterer å gi unge de mulighetene, den tilretteleggingen og den behandlingen de trenger.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article