Hva var vitsen?

Mye komikk handler om forviklinger som oppstår idet ting ikke går som planlagt. Dette er historien om fem slike øyeblikk som oppstod under produksjonen av TV-serien «Dette er humor».

«Skjønte du den? Altså, han hadde allerede ... osv.»

Den grusomme stillheten etter at du har fortalt en vits, og vedkommende du har fortalt vitsen til, stirrer tomt ut i luften. Og du håper å redde situasjonen ved å forklare hva som var det vittige ved vitsen.

Det blir sjelden gøy stemning av det.

Men høsten 2023 fikk jeg altså oppdraget med å samle norske komikere i et TV-studio for å forklare vitsene sine, og de påfølgende månedene ble brukt til å prøve å overbevise norske komikere om at dette kom til å bli gøy.

En av grunnene til at denne idéen havnet i fanget mitt, var at dansk TV har hatt suksess med å samle de største danske humoristene i studio for å snakke om dansk humor i serien «Dansk humors bedste».

Konseptet var kort oppsummert at to komikere sitter på hver sin stol og ser på klipp, og kommenterer klippene de har sett.

Men jeg ville gjøre det litt annerledes og tenkte at jeg heller ville samle komikerne i en sofa!

Og da meldte første problem seg:

«Sofa»-forviklingen

Hvordan lage en TV-serie der folk sitter i en sofa og ser på TV, uten at det oppleves som TV 2-programmet «Sofa»?

Problemet med å booke gjester til et nytt, uprøvd konsept er nettopp det at konseptet er nytt og uprøvd. Og idet vi tok de første telefonene, var heller ikke konseptet ferdig utvikla.

Den første tabben vi gjorde, var å si at dette var inspirert av serien «Dansk humors bedste». Danmark er ikke kjent for sin humor. Unntaket er TV-serien «Klovn», men ingen av «Klovn»-gutta var med i «Dansk humors bedste».

Så når norske komikere googlet «Dansk humors bedste», fikk de se en serie der ukjente mennesker så på umorsomme klipp og snakket om det på et uforståelig språk.

Vi fikk vårt første «nei» etter at noen hadde sett litt på den danske serien.

Men hovedproblemet var ikke at et annet land hadde laget noe lignende før.

Hovedproblemet var at det allerede eksisterte et TV-konsept i Norge hvor kjente mennesker satt i en sofa og så på TV-program og kom med humoristiske betraktninger.

Så hva skulle vi si til de komikerne vi ringte?

«Vi ringer fra NRK! Vi holder på med en TV-serie om humor som er delvis inspirert av en dansk serie om humor. Den danske serien er kanskje ikke så morsom. Men ikke tenk på det, selv om jobben din er å være morsom og det å være med i en umorsom serie om det du jobber med, potensielt kan gjøre det vanskelig for deg å få jobb.

Ja, og fint om du ikke googler den danske serien om humor! Vi skal ikke gjøre det slik de gjorde det. Og, nei, det er ikke «Hver gang vi møtes», bare med komikere. (Greit, det er liiiitt det ...) Og, nei, det er heller ikke «Sofa»! (Jo, det er ganske «Sofa»…)

Så, høres dette ut som noe du kan tenke deg å være med på?»

Nå var det ikke helt slik samtalene foregikk. Løsningen ble heller å la være å si at det danske konseptet eksisterte, siden vi uansett ønsket å gjøre ting annerledes.

Og en trenger heller ikke nevne ordet «sofa» i samtalene, enten det er «sofa» med stor eller liten «s».

Skjønt, når gjestene ankom studio, dukket s-ordet opp ved noen anledninger.

Men etter hvert flyttet fokuset seg fra TV-konseptet «Sofa», til nettopp møbelkonseptet «sofa». Spesifikt: den sofaen gjestene skulle sitte i.

Den vondeste sofaen i norsk TV-historie

Når en lager TV, er en først og fremst opptatt av hvordan ting ser ut på TV. En sofa, for eksempel, velges ut ifra utseende og ikke komfort. Og denne produksjonen var intet unntak.

På et lager på NRK fant vi en gammel sofa vi tenkte kunne være gøy å putte i et TV-studio.

Da jeg prøvesatt sofaen og ventet på at kollegaen min skulle ta bilde, kjente jeg på ubehaget ... av å bli tatt bilde av.

Jeg glemte dermed å kjenne etter om sofaen i seg selv var ubehagelig eller ikke.

Svaret på det fikk vi først da gjestene skulle sitte i den samme sofaen.

Heldigvis for meg fikk noen av gjestene fort andre bekymringer enn en vond sofa.

På fottøyet skal storfolk kjennes

Jeg synes det er viktig med valgmuligheter når jeg lager TV-serier, så jeg ønsker derfor å ha flere kameravinkler å velge mellom.

Og i vårt tilfelle ønsket vi et kamera rett foran gjestene, som fanget dem opp i helfigur. Et slikt utsnitt er ikke sååå vanlig å bruke i TV-sammenheng.

Derfor ble det i en informasjons-e-post sendt ut til gjestene, påpekt at skoene kunne komme med i bildet.

Den informasjonen var det ikke alle som hadde fått med seg.

Tidlig på 2000-tallet var kongene av TV hvite menn i 30-årene fra Østlandet.

I tillegg til Jon Almaas og Fredrik Skavlan hadde vi mer rene komikere som Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Thomas Giertsen og Espen Eckbo.

Og selv om de ikke så ofte var gjester i hverandres TV-program, satt en med en følelse av at de kjente hverandre privat.

Dette var en mistanke jeg til en viss grad fikk bekreftet under innspillingen av denne serien. For to uker etter at Jon og Fredrik hadde vært gjester, skulle Thomas Giertsen og Espen Eckbo være det. Da viste det seg at noen hadde snakket sammen. (Og at noen ikke hadde snakket sammen ...)

Gammelt grep ... som ikke funka

I utviklingen av et nytt TV-konsept ønsker en gjerne å teste ut nye idéer. Eller så ønsker en å bruke gamle idéer i nye konsept.

Jeg lagde i flere år serien «Lisenskontrolløren». Og et grep jeg brukte der som jeg fikk veldige gode tilbakemeldinger på, var at jeg redigerte meg selv inn i gamle arkivklipp.

Her er noen eksempler:

Under opptakene av «Dette er humor» sitter jeg for det meste bak et forheng og snakker til gjestene via en mikrofon og skjerm.

Tanken er at jeg skal ta minst mulig av oppmerksomheten til gjestene, slik at de snakker seg imellom i stedet for å snakke til meg.

Men så hadde jeg en idé om at det kunne være gøy å gjenta Lisenskontrolløren-grepet med å klippe meg inn i videoklippene, og at jeg liksom snakket til gjestene fra «arkivet».

Det fungerte sånn passe ...

Gauteshow-gutta trodde altså at de så på et klipp av Terje Sporsem som hadde redigert seg selv inn i en episode av «Tore på sporet» for å raljere over et pinlig Tore Strømøy-klipp.

Og i rettferdighetens navn: Det finnes noen likheter mellom meg og Terje Sporsem.

Uansett, for å unngå ytterligere forvirring, valgte vi å droppe disse effektklippene av meg i den ferdige serien.

Til gjengjeld lærte jeg noe nytt av dette forsøket: at for folk under 30, så ser alle hvite, skalla menn like ut.

97 prosent av norske komikere er løgnere

Jeg har allerede snakket om de første telefonsamtalene vi hadde med norske komikere. De samtalene hvor vi prøvde å styre unna «sofa»-ordet, men hvor komikerne allikevel så for seg et «Sofa»-aktig konsept.

Hvordan lage en TV-serie der folk sitter i en sofa og ser på TV uten at det oppleves som TV 2-programmet «Sofa»?

En frase som gikk igjen i disse samtalene, var: «Jeg ler ikke når jeg ser på humor.»

Jeg tolket det slik at humorister har et distansert, profesjonelt forhold til det de jobber med.

Og igjen: «Dette er humor» er ikke «Sofa» med komikere!

Meeeen, det hadde jo vært artig å kunne spore en liten reaksjon når noen ser på noe som er ment å få folk til å le.

For vi hadde leid inn fancy teknologi for å kunne fange opp mimikk ved at gjestene ble filmet gjennom skjermen de så på.

Så da vi startet opptakene i midten av januar, var vi spente på hvordan dette skulle gå. Og én komiker som holder det han lover, er Otto Jespersen.

Men hva så med de andre? Vel, det viste seg at det var en stor forskjell på det å sitte alene i studio versus det å være to.

Heldigvis for oss som lagde denne serien, så er latter smittsomt.

Jeg vet ikke hvordan det oppleves å sitte i en sofa og bli filmet mens en ser noe gøy.

Men jeg antar at om den ved siden av deg begynner å le, så føles det rart å skulle sitte der og holde maska.

Det jeg håper, er at de først og fremst lo fordi de hadde det gøy.

Jeg koste meg i hvert fall. «Dette er humor» er den morsomste TV-innspillingen jeg har vært med på å lage. Så derfor gleder jeg meg til nye opptak denne høsten.

Ja, det kommer en sesong til (i 2025).

SE «DETTE ER HUMOR» I NRK TV: