Hva skjer med hodet ditt i en krig?

Om få uker vil 18 år gamle Sandra være ved fronten. Hun er fortsatt en tenåring. Det som venter henne, er som i et mareritt: Konstante angrep fra artilleri og jagerfly, angrepsdroner, skuddvekslinger og gass.

Sandra har en klar tanke om hva hun vil nå, men vet ennå ikke hva hun kommer til å oppleve. Dødsfallene og de fysiske skadene er en ting.

Men de som har vært i skyttergravene ved fronten forteller også om de usynlige skadene.

«Jeg vil møtes av grusomme ting»

– Jeg vet at jeg kan bli skadet eller til og med drept, og at jeg vil møtes av noen grusomme ting. Men jeg ser målet og drømmen min klart og tydelig, sier Sandra.

Hun trener sammen med en håndfull andre tenåringer ved en militærbase i hovedstaden Kyiv. De lærer å bruke maskingevær, svare på ild og dekke seg selv.

For Sandra er deltakelsen i krigen en investering i fremtiden.

– Fremtiden til broren min, til hans barn og foreldrene mine er viktig for meg, sier hun.

«I natt mistet jeg to venner»

– Før krigen spiste jeg ikke søtsaker. Nå spiser jeg sjokolade hele tiden fordi det hjelper meg å fjerne stresset.

Soldaten Igor (30) gjør alt han kan for å holde motet oppe og det mentale under kontroll. Fra sykesengen forteller han om hvordan de russiske dronene gikk til angrep.

– Jeg ble jaget av flere droner, som eksploderte én etter én. Så ble alt svart.

– Kampene er voldsomme. Om det er fem minutter uten lyd fra bomber og skyting, føles det utrolig stille, nesten uvirkelig, forteller han.

To av Igors soldatkolleger mistet livet under angrepet.

«Ansiktet mitt var dekket av blod»

Jari hadde som de fleste andre et vanlig liv før krigen. Han jobbet som sjåfør og mekaniker i Kharkiv, Ukrainas nest største by.

Så snudde livet totalt. I 14 måneder var han ved fronten. Den verste dagen kom for et døgn siden.

Han var i sjokk. Det handlet bare om å overleve der og da. Jari havnet midt i et russisk angrep sammen med fire soldatkolleger i landsbyen Berdychi.

Da Jari våknet, var ansiktet dekket av blod. Alt var tåke.

– Jeg kjente at vennene mine dro meg ned i skyttergraven. De reddet meg. Hva som skjer med meg nå? Jeg har ingen anelse.

Noen av soldatene som opplever krigens grusomheter, får hjelp ved et rehabiliteringssenter utenfor storbyen Kharkiv.

Der får soldater med traumatiske opplevelser behandling.

Lys, strøm og avslapning skal få dem til å glemme.

Glemme grusomhetene som plager sinnene til så mange tusen.

Rehabiliteringssenteret er et midlertidig oppholdssted for soldater som har opplevd noe som er alvorlig nok til at kommandørene deres mener de trenger en pause.

Det finnes rom for saltterapi, et annet med avslappende musikk og kunstige planter. Et sted behandles de med infrarøde lys festet til armlenene på lenestoler. I overetasjen er det flere rom hvor søvn står i fokus.

«Man blir gal, på en måte»

Vitaliy ligger i en seng på rehabiliteringssenteret. Rundt hodet sitter et slags pannebånd koblet til strømførende ledninger. Det skal hjelpe ham å sove. Gi han en pause fra grusomhetene han har opplevd og få han ut av granatsjokket.

– Jeg klarer ikke å snakke om opplevelsene ved fronten.

– Jeg har bare to ord: Rent helvete.

– Man blir gal, på en måte, sier han.

Soldaten har vært i krigen siden 2014. På de verste stedene; Soledar, Tsjasiv Yar og Bakhmut. Her har han også sett noe av det mest grusomme man kan se.

41-åringen sliter med å holde tårene tilbake.

«Røyken kvalte oss»

På et tidspunkt vurderte 19 år gamle Andriy å skyte seg selv i hodet. For å unngå en verre død. Han var omringet av russiske soldater, som kastet granater ned i kjelleren hvor de gjemte seg. Det virket som at alt håp var ute.

– Jeg trodde at det var slutten. Spørsmålet om å skyte meg selv i hodet, var noe jeg vurderte. Alle som var der vurderte det.

Etter 14 timer ble han reddet ut.

Men opplevelsene fra denne skrekkdagen sitter i. Tusenvis av andre mister sine liv i dødssonene ved fronten.

Langs landeveien kneler hundrevis av mennesker.

Noen holder det ukrainske flagget.

Andre kaster blomster ut på den varme asfalten mens bilkortesjen passerer.

I kisten ligger den 27 år gamle soldaten Igor.

Det er nesten en måned siden han ble begravet i en skyttergrav ved fronten.

2. april startet russerne angrepet, og Igor gjemte seg i skyttergraven sammen med flere soldater. Det var ingen andre steder å gjøre av seg. Stedet ble hans første grav. En bombe drepte og begravet Igor og soldatvennen Roman.

«Han var allerede en helt»

I Zavorychi, noen mil sør for Kyiv, er hele landsbyen samlet for å ta farvel. 20 dager etter at han ble drept, ble han hentet ut fra fronten.

Igor er på vei hjem.

Høsten 2023 meldte han seg til militæret. Drømmen var egentlig å bli politimann. Han var allerede en mann – etter farens død tok han på seg rollen som mannen i familien.

I begravelsen holdes det tale.

«Han ga sitt liv for at vi skal få leve videre. Det må vi aldri glemme», sier en av slektningene. Så senkes kisten ned i jorden.

Bildet av soldaten plasseres ved korset.

Igor er hjemme.

Tips oss

Les også