Hva skjer med England?

5 months ago 49

Spanske unggutter får til det meste, engelske stjerner får nesten ikke til noe. Hva er det som skjer?

fredag 21. juni kl. 07:04

Vi burde kanskje visst bedre. Vi har sett det før. Mange ganger.

De kommer fra den rikeste ligaen, den alle ser på hver uke. De koster og tjener mest, og da er det liksom naturlig å tenke at engelske stjerner må være best også.

Men sånn er det jo ikke. England er nesten aldri best i fotball, og det er utlendingene som gjør at Premier League-klubbene vinner Champions League innimellom.

Men det er lett å la seg lure. Denne gangen var England oddsfavoritt og kom med en ny gyllen generasjon. Foreløpig skinner den ikke i det hele tatt.

Foden, Kane, Bellingham og Saka har mest gått i veien for hverandre. 20 minutter før slutt i 1–1-kampen mot Danmark hadde Gareth Southgate fjernet tre av dem.

De engelske supporterne brukte de tre første minuttene på å synge sin nye EM-låt, den som handler om Phil Foden – fritt etter Springsteens «Dancing in the dark»: Can’t start a fire without a spark, Phil Fodens on fire ...

Han skulle være den engelske EM-gnisten, enorm i Manchester City, årets spiller i Premier League.

Det har vært null tegn til fyr, hverken på Foden eller England.

City-stjernen er sjelden brennhet i landslagsdrakten:

På 35 Premier League-kamper denne sesongen scoret han 19 ganger. På 36 landskamper har han fire mål. På de ni siste er han uten mål og målgivende.
På 23 kamper i VM, EM, VM- og EM-kval har han bare ett mål og seks målgivende – fire av dem (to cornere) mot San Marino, Andorra og Albania, i kamper England til sammen vant 25–0.

Når det gjelder som mest, markerer han seg som minst. Det er kanskje en liten gåte, men her er garantert en del av forklaringen:

Ti måneder i året er han omringet av Spanias beste spiller, Belgias beste, en av Portugals beste, en norsk målmaskin og ikke minst står en spansk supermann på sidelinjen og forteller omtrent på meteren hvor han og lagkameratene skal bevege seg.

I City herjer han ofte i rommet bak spissen. På landslaget ser han utilpass ut på venstrekanten. Når han inviterer til veggspill, får han sjelden ballen tilbake og blir stående igjen med utslåtte armer og man må lure på hva Pep Guardiola tenker foran TV-skjermen?

Mot danskene glimtet Foden til to ganger, begge etter å ha sneket seg inn mot midten: Før pause driblet han seg fri og skjøt over, etter pause traff han stolpen med et langskudd.

Og de andre der fremme? Jude Bellingham var stor i en omgang mot Serbia, men stadig flere påpeker at han tråkker for mye i hælene på Harry Kane. Kapteinen har vært nesten usynlig, selv om han dukket opp og dyttet inn 1–0 mot Danmark. Bukayo Saka ble etter hvert borte i et engelsk lag som ser tafatt ut og ikke opptrer som en enhet.

Kanskje bør Bellingham trekkes dypere i banen. Kanskje bør Foden inn sentralt. Helt sikkert er det at Gareth Southgate virkelig har fått kjenne på at det ikke bare er å sette sammen en haug med stjernenavn og tro at man ender opp med Europas beste landslag.

Spania ser foreløpig ut som akkurat dét, anført av Fodens lagkamerat Rodri og de herlige kantjuvelene Nico Williams (21) og Lamine Yamal (16).

Pedri og Fabián Ruiz lekte med herlig ballbehandling på små flater mot et sjanseløst Italia, og selv ferske Marc Cucurella imponerte, venstrebacken som ikke akkurat har vært en superhit i Chelsea. Alt er lettere i et lag som funker og Spania har cruiset til 8–delsfinalen.

Vi skal ikke glemme at også England er på vei dit, med fire poeng etter de to første kampene.

Det er ikke mulig å avskrive det engelske laget. Det har fortsatt potensial til å slå alle.

Selv om det ikke ser slik ut.