Hva gjør jeg hvis det virkelig smeller?

For litt siden fikk jeg en skikkelig overhaling for at jeg ikke hadde fulgt opp myndighetenes beredskapsråd. Det er fullstendig uansvarlig, og jeg skammet meg.

Nå har jeg kjøpt en stor vanndunk, og fylt den opp. Jeg har sjekket at jeg har lommelykter med batteri, og at kokeapparatet har gass. Jeg har handlet inn jodtabletter, tørrvarer, fyrstikker og nok stearinlys.

Som den gamle speideren jeg er, mumlet jeg speiderhilsen fornøyd for meg selv: «Alltid beredt!»

Men så slo det meg. Det er jeg jo egentlig ikke, altså beredt. Jeg har en matrasjon som gjør at jeg kan klare meg en uke, men hva gjør jeg hvis det virkelig smeller? Nei, det aner jeg ikke.

Det er jeg tydeligvis ikke alene om. Mer enn syv av ti nordmenn over 18 år har det som meg, ifølge en spørreundersøkelse utført av respons analyse for LO.

Et spørsmål var: «Hvis en krig/krise inntreffer, vet du som arbeidstaker hvor du skal møte opp og/eller hva som er dine plikter/oppgaver?» På det svarte 76 prosent at de verken vet hvor de skal møte opp eller hva som er pliktene eller oppgavene deres.

Nødvarselet på mobilen fungerer, det har vi fått testet. Altså at mobilene våre uler på likt. Men har vi virkelig tenkt gjennom at kriser faktisk kan treffe oss?

Som barn under den kalde krigen kan jeg godt huske testingen av flyalarmen. Tre støt med pause imellom betyr «viktig melding, lytt på radio». Korte støt i ett minutt betyr fare for angrep. Sammenhengende piping i et halvt minutt betyr faren er over.

Lyden fra signalanlegget runget ut over dalen, og vi hadde beredskapsøvelse på skolen. Da gikk vi i samlet flokk til tilfluktsrommet. Nå aner jeg ikke hvor nærmeste tilfluktsrom er. Jeg vet heller ikke om det er et tilfluktsrom på skolen til datteren min.

Kun en av tre barneskoler i Oslo sier at de har tilfluktsrom. Hvordan står det til i resten av Norge?

Jeg gjør et enkelt google-søk. Fra kommuner i hele landet meldes det om det samme: vedlikeholdet av tilfluktsrommene er ofte mangelfull, det er for få tilfluktsrom og folk vet i liten grad hvor disse er.

Jeg fikk en jeg kjenner i sivilforsvaret til å sjekke kartet over tilfluktsrom. De er få og det er langt mellom dem.

Eksempelvis var Asker avmerket med kun to. Begge rett ved Asker sentrum. Nå som Asker dekker hele Hurumhalvøya er det urovekkende. Avstanden til Tofte er nesten en time i bil.

De to tilfluktsrommene rommer neppe mer enn noen hundre mennesker. Innbyggertallet er nær doblet etter kommunesammenslåingene og teller nå rundt 100 000 mennesker.

Tilfluktsrom for sivilbefolkningen har vært systematisk nedlagt, leid ut eller solgt for småpenger de siste 30 årene. Av de som er igjen er mange i en så dårlig forfatning at de er farlige å oppholde seg i. Sivilforsvaret har heller ikke kapasitet til å gjennomføre tilsyn med tilfluktsrommene i tilstrekkelig grad.

Før var private utbyggere pålagt å lage tilfluktsrom når de bygde ut større boligkollektiver. Vi hadde mange såkalte bomberom da jeg vokste opp. Nå vet folk knapt hva et bomberom er, og langt mindre hvor de er og hvordan de skal komme seg dit og bruke dem. Mange er ombygget til garasjer, og alt nytt som bygges har ikke krav til tilfluktsrom.

Det er to hovedkategorier tilfluktsrom i Norge – private og offentlige. Når alt regnes med, vil om lag 40 prosent av befolkningen være dekket, ifølge Totalberedskapskommisjonen som har vært ute på høring.

Det kan umulig være godt nok.

Det som skal sikre befolkningen beskyttelse i krig, som planverk for evakuering og tilfluktsromstjeneste, er bygget ned. Unnlatelsessyndene har vært mange, de har pågått over mange år og begått under mange forskjellige regjeringer.

Kommisjonen påpeker i tillegg mangler både i regelverk og planverk, og at arbeidet med sivilforsvarsoppgavene hos ulike myndigheter og i kommunene ikke er godt nok samordnet.

Dette har vært kjent lenge. Stortingsmeldingen «Samfunnssikkerhet i en usikker verden» fra 2020 konkluderte med at de sivile beskyttelsestiltakene samlet sett er mangelfulle og utdaterte, og at tiltakene ikke vil kunne beskytte befolkningen på en tilfredsstillende måte.

Også Forsvarets forskningsinstitutt har uttrykt bekymring. De mener det er behov for mer kunnskap om hvordan sivilbefolkningen i Norge skal beskyttes, og hva sivilbefolkningen kan forvente av myndighetene i krise og krig.

Jeg gjør en speiderhilsen i retning vanndunken, og ber en stille bønn om at jeg slipper å bruke den.

Bekymringen sender jeg videre. Denne regjeringen har folks trygghet som jobb nummer én.

Det kastes millioner av friske kroner på Forsvaret, men er den sivile beredskapen i Norge god nok?