Hva er så farlig med regnbue-flagg?

Lyngdal kommune har nå blitt landets første til å begrense hva ansatte kan innrede kontorene sine med.

Ifølge lokalavisen, Lister 24, var det et regnbueflagg i kommunehuset som startet debatten som ligger bak vedtaket.

Jeg har selv tilbragt store deler av oppveksten min i Lyngdal, og det er dessverre ikke noen overraskelse at ordfører Unni Nilsen Husøy (FrP) ønsker å fjerne regnbueflagget fra kommunale rom.

Det er tross alt samme kommune som nektet å flagge med regnbueflagget under Pride i sommer. Hvor Husøy selv uttalte at Pride er «mer splittende, enn samlende».

Ordfører i Lyngdal, Unni Nilsen Husøy (FrP) Foto: Lise Skogstad / VG

I en tid med økende hets og vold mot skeive, er det derimot ekstra trist å se hjem-kommunen ta slike beslutninger. For å være helt ærlig, synes jeg det reflekterer manglende medfølelse.

Hele oppveksten har jeg kjent disse holdningene på kroppen, og jeg begynner å bli grådig lei. Jeg har blitt ropt «homse» etter av truende gutte-gjenger midt på natten, blitt slått etter på konsert, og forsøkt kastet ut av fester fordi «homser ikke er velkomne».

Verst av alt var den skjulte diskrimineringen. Den som var vanskelig å sette ord på, men fikk deg til å føle at det å være annerledes gjorde deg mindre verdt enn andre.

Da er det veldig provoserende at lokal-politikerne gjemmer seg bak dårlige unnskyldninger i saker angående støtte til mangfold.

Foto: Fredrik Hagen / NTB

For la oss gjør en ting klart: I realiteten koster det veldig lite å henge opp et regnbueflagg, og er det EN plass som trenger det, så er det Sørlandet.

Statistikken i Agder har lenge vært hjerteskjærende.

Levekårsundersøkelsen gjort i 2018 viste at 70 prosent av transpersoner i Agder har hatt selvmordstanker. Samtidig som skeive i Agder hadde høyere sannsynlighet for å ha begått selvmordsforsøk, enn resten av landet.

I nyere tid har de nasjonale undersøkelsene, skremmende nok, hatt en negativ trend. Politiets rapport om hatkriminalitet viste at hatkriminaliteten mot skeive øker eksplosivt.

Amnesty har også rapportert at stadig flere mener at Pride er en ekstrem og farlig ideologi.

Med andre ord, skeive opplever en overveldende stor belastning i dagens samfunn. Mange er nå redde når de går ut døren sin.

Derfor mener jeg at utviklingen i Lyngdal reflekterer et mer omfattende problem.

Nå har jeg drevet med skeiv aktivisme i fem år, og har også studert tematikken. Jeg merker en tydelig forskjell i det politiske klimaet her i Norge.

Folks holdninger påvirkes ikke bare av «god gammeldags uvitenhet», nå påvirkes stadig flere av konspirasjonsteorier.

De fleste ler av Donald Trump her i Norge, men jeg er ikke i tvil om at hans ekstreme, høyrepopulistiske holdninger har påvirket skeiv debatt, også her.

Da må vi få enda en ting klart: Kommuner som innfører vedtak hvor det fremmes at støtte til mangfold er en ideologi som må skjermes fra det offentlige rom bidrar til å fremme slike konspirasjoner.

Jeg personlig synes det er underlig at folk kan mene at det er noe som helst ekstremt med å anerkjenne mangfoldet mennesket rommer - å anerkjenne menneskers eksistens. Kan vi egentlig mene at andre mennesker ikke eksisterer?

Vi er hvite og svarte, høye og lave, urbefolkning og majoritetsbefolkning, kvinner, menn og ikke-binære. Vi har masse funksjonsvariasjoner. Vi er troende og ikke-troende. Vi er streite og skeive, cis og trans.

Vet du hva jeg synes er ekstremt? Å mene at dette skal påvirke hvilke menneskerettigheter du har krav på.

I dag har vi masse god kunnskap og forskning om minoriteter. Og ikke minst en rekke organisasjoner fylt med herlige mennesker med høy kompetanse på feltet.

Sammen med skeives faktiske erfaringer er jeg sikker på at vi er klare til å gjennomføre gode endringer i dagens samfunn for å øke skeives livskvalitet og ivareta våre menneskerettigheter. Spesielt på «transfeltet» trengs det omfattende tiltak.

Foto: RICCARDO ANTIMIANI / EPA / NTB

Denne jobben er derimot svært vanskelig i et politisk klima fylt med misinformasjon. Derfor håper jeg folk der ute tenker seg ekstra godt om når de hører påstander som kan utfordre grunnleggende menneskerettigheter.

Vi må lytte mer til minoriteten selv. Vi må ikke glemme at det er ekte mennesker det er snakk om her. Helt vanlige mennesker som fortjener respekt og omsorg.

Jeg har brukt veldig mye tid og energi på å bygge broer i hjem-kommunen min. Prøvd å være smilende og glad. Ikke klage for mye, og ikke ta for mye plass. Prøvd å bli lyttet til. Men så er det dette en får tilbake.

I en kommune hvor jeg vet barn ikke kommer seg ut av sengen, fordi diskrimineringen har tatt knekken på dem. I en slik kommune klarer ikke politikerne å la et regnbueflagg henge. I en slik kommune klarer ikke politikerne å gi et lite håp til de som trenger det mest. Det er ufattelig trist.

Så til ordfører Unni Nilsen Husøy; hvis du ønsker å unngå splittelse, bør du strekke ut en hånd. Ikke ødelegge ferdigbyggede broer.

Sensurering av minoriteter har skjedd tidligere i historien med svært alvorlige og umenneskelige konsekvenser. Jeg håper dette blir en tankevekker på hvor fort ting kan snu her i Norge, og at flere der ute tar et tydelig standpunkt for mangfold og likestilling.

Vi er tross alt bare mennesker som ønsker å kunne leve et lykkelig liv.