Høyres samrøre er en trussel mot den norske modellen

Foto: Javad Parsa / NTB

«Gjør de seg skyldig i nettopp den innblandingen de beskylder Arbeiderpartiet for», skriver YS-leder Hans-Erik Skjæggerud.

Dette er en kronikk

Den avsluttede streiken i staten handlet om enkle, men viktige prinsipper: I 2016 fikk vi to ulike tariffavtaler for ansatte som jobber side om side i samme type jobber. Det var fundamentalt nytt i norsk arbeidsliv. Staten som arbeidsgiver ønsker seg tilbake til den avtalestrukturen som var før, noe YS og LO er enig i, mens Unio og Akademikerne ønsker å beholde sin separate avtale. Alle parter kjemper for sine legitime interesser.

Interessekampen blir imidlertid unødvendig vanskelig når stortingspolitikere blander seg inn i forhandlingene og meklingen. En slik samrøre er ingen tjent med og den bryter med en lang tradisjon i norsk arbeidsliv: Lønn skal forhandles av de organiserte partene i arbeidslivet, uten innblanding fra myndigheter eller politikere.

Det er det to grunner til: For det første er det arbeidstakere og arbeidsgivere som kjenner forholdene i den enkelte sektor og virksomhet. Da er det viktig at det også er de som har ansvaret for å forhandle om lønn og arbeidsvilkår. Politisk inngripen forstyrrer dette samspillet og skaper usikkerhet og uforutsigbarhet.

For det andre – og viktigst – er det uheldig om arbeidsforhold og lønn blir gjenstand for påvirkning fra skiftende politiske regimer og ideologier. Vi kan ikke tillate at lønns- og arbeidsvilkår i offentlig sektor svinger opp og ned ut ifra hvilke yrkesgrupper den til enhver tid sittende regjering sympatiserer mest med.

Høyres tidligere sjefideolog Torbjørn Røe Isaksen sa det slik i sin kommentar i E24:

«Det åpner døren for mer politiserte oppgjør i fremtiden. Det blir vanskeligere for politikerne å si at «dette er partenes ansvar» hvis de først har trampet inn.»

En alvorlig påstand vi har hørt fra flere hold under arbeidskonflikten i Akademikerne og Unio har handlet om at statens ønske om å gå tilbake til én avtale var et bestillingsverk fra LO. Vi i YS er en sterk kritiker av samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet, men denne påstanden om samrøre har vært en stor feilslutning.

Det er og må være et klart skille mellom staten som arbeidsgiver og regjeringen som politisk organ. Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har et overordnet ansvar for arbeidsgiverpolitikken i staten, mens utøvelsen av den praktiske arbeidsgiverrollen er delegert til statens forhandlingsutvalg. Den samme dobbeltrollen måtte Høyre balansere i 2016.

Når politikere fra Høyre åpent har støttet den ene parten i en arbeidskonflikt gjør de seg skyldig i nettopp den innblandingen de beskylder Arbeiderpartiet for.

Vi i YS ønsker ikke politisk innblanding i tariffspørsmål, fra noe hold. Det hadde vært kjærkomment om politikere fra hele det politiske spekteret respekterer og opptrer i henhold til de tradisjonene og rammene vi har rundt lønnsdannelsen, og som har fungert godt for Norge i flere tiår.

YS frykter en svekkelse av den norske modellen over tid hvis dette blir regelen fra våre folkevalgte i årene som kommer. Modellen svekkes allerede av at LO og Arbeiderpartiet samarbeider tett i det generelle trepartssamarbeidet.

Vi hadde håpet de andre partiene og organisasjonene ikke kastet seg på i kampens hete. Når Høyre forsøkte å styre forhandlingenes gang fra utsiden begikk de samme feil de gjennom
år har kritisert Arbeiderpartiet for, og det er ikke et ansvarlig styringsparti verdig.