House of the Dragon - Sesong 2: Tid for drage

THE KING OF THE SUR: Kong Aegon II (Tom Glynn-Carney, den andre av hans navn, den første som til å være sur og hjelpesløs. Foto: PROMO / MAX

Dragene er enorme, Westeros er stort, men størst av alt er hevnen.

• 

• Tor Martin Bøe

mandag 17. juni kl. 20:03

«House of the Dragon», sesong 2
Amerikansk fantasydrama i åtte deler
Med: Emma D’Arcy, Ewan Mitchell, Olivia Cooke m.fl.
Serieskaper: Ryan Condal
Premiere mandag 17. juni på Max
Nye episoder mandager

Serieskaper Ryan Condal velger å åpne andre sesong av «House of the Dragon» helt i nord, med Cregan Stark (Tom Taylor) på Muren med stor m, en karakter de som har lest «Fire and Blood» vet blir viktig senere.

Bare for å minne oss på hvor vi faktisk er. Og at, joda, det finnes større trusler og andre familier enn Targaryen.

Etter første sesong spredte seg over nærmere tre tiår, altså hele Viserys den førstes liv og levnet som konge med tomhjernede avgjørelser, er sesong to av «House of The Dragon» et mer avgrenset stykke familiedrama.

Riktignok avgrenset til en familie som tilfeldigvis evner å manøvre drager - og ikke er redd for å drepe egne familiemedlemmer.

De som har covid-demens fra første sesong, kan se HBOs presise recap, eller like gjerne bare hoppe rett inn. Essensen er fremdeles hvem som er den riktige arvingen til Jerntronen.

VOGN FOR TOG: Alicent Hightower (Olivia Cooke) skjønner i det minste kollektivtransport. Foto: PROMO

Og den riktige er på ingen måte et mattestykke som går opp med pluss og minus. Snarere er familien Targaryen et godt eksempel på at minus og minus noen ganger blir enda mer minus.

Anført av Kong Aegon II (Tom Glynn-Carney), en impulsdrevet ubrukelig valp av en konge, like lite ond som han er smart. Sliter like mye med den generelle befolkningstilliten som Jonas Gahr Støre, men er fullstendig også blottet for statsmannkvaliteter.

Onkel Daemon Targaryen (Matt Smith) flyr sine egne blonde veier, men klarer ikke å gi slipp på bitterheten. Aemond One-Eye (Ewan Mitchell) prøver å derimot å posisjonere seg i skyggene, og tror han skjønner mer enn de andre.

Disse er like kontrollert av de solide bak-kvinnene Rhaenyra Targaryen (Emma D’Arcy) og Alicent Hightower (Olivia Cooke). Begge med mer dramatisk kraft i et lett hevet øyenbryn enn hele dragehagen tilsammen.

ATTER EN DRONNING: Rhaenyra Targaryen (Emma D’Arcy) jobber bedre diplomatisk enn hun poserer på bilder. Foto: PROMO

Samt mer makt enn de fleste andre aktørene klarer å ta innover seg. Inkludert den selvopptatte kjekkasen og småkåtingen Ser Criston Cole (Fabien Frankel), som faktisk tror han får til «lederskap» etter det som må ha vært en veldig dårlig masteroppgave på BIs avdeling i King’s Landing.

Ja, det er lett å trekke paralleller til «Succession». Og det kommer til å bli lettere. Velkommen til en familiekonflikt med litt annerledes klør.

Det fascinerende med «House of The Dragon» er likevel ikke de fryktelige dragene, de kostbare kulissene eller de generelt humørløse Targaryen-familiene, egentlig like ufyselige begge to.

Det er hvordan George R. R. Martins historier nok en gang evner å kunne overraske og faktisk sjokkere, selv en forberedt seer. Og aller helst rett før man begynner å lure på om Westeros bare er blitt ridderpolitisk babbel med stearinlys og sverd.

Anmeldeleren har fått se fire av åtte episoder