Henri Rousseau ble hånet og ydmyket av kunstnere og kritikere

Paris, cirka 1885: En liten, middelaldrende mann ved navn Henri Rousseau står ute på gata med sitt staffeli og maler det han ser rundt seg.

Andre kunstnere er ute i samme ærend. De kommer bort til Rousseau og tar en kikk på oljemaleriene hans.

De klapper ham på skulderen og skryter av det han har gjort.

Etterpå ler de bak ryggen hans.

Dette er historien om den latterliggjorte amatøren som skapte sin helt egen sjanger, samtidig som han endret kunsthistorien.

Tolleren

Henri Rousseau kom til verden i 1844 og vokste opp i en fattig familie i Loiredalen, nordvest i Frankrike. Han tok strøjobber her og der før han endte opp i yrket som tollfunksjonær. Hele dagen sto han ved sin primitive tollbod ved Paris’ bymurer og sørget for at staten fikk inntekter av handelen.

Rousseau giftet seg og stiftet familie. Livet i Frankrike under «den skjønne tiden» («la belle époque») var ikke skjønnere enn at paret mistet sju av ni barn.

Så døde kona Clémence, bare 37 år gammel.

Om det var for å få denne tragedien på avstand, vites ikke, men som 40-åring begynte Rousseau å forfølge sine kunstneriske drømmer.

Han hadde tidligere syslet med musikk og poesi. Nå begynte han å ta med seg staffeli og malersaker på jobb. For å få arbeidstimene til å gå, sto han utenfor tollboden sin og malte.

På det tidspunktet Rousseau fant fram malersakene på midten av 1880-tallet, var kunstverdenen forenklet sett preget av to retninger:

Realismen, en tro fremstilling av naturen og virkeligheten.

«Pas Méche» av Jules Bastien-Lepage (1882)

Impresjonismen, med mye fokus på umiddelbare naturopplevelse og sterke farger.

«Prés du lac» av Pierre-Auguste Renoir (1879–1880)

Sånn så et av Henri Rousseaus første kjente malerier ut.

«La Promenade dans la foret» (1886)

Hvorfor ble Rousseau ledd ut?

Kunsthistoriker Trond Fagernes forklarer:

– Bildene til Rousseau er fint malt, men de gir en følelse av å se i en barnebok. Helheten er ikke teknisk fullkommen, spesielt om du ser på hvordan objektene i bildene passer inn med omgivelsene. Det ser ut som at figurene er tegnet på en papirbit og limt oppå landskapet.

Rousseau var en glad amatør. Han gikk i gallerier for å studere de store kunstnerne, men hadde ingen teknisk skolering eller erfaring fra malerkunsten.

I 1886 fikk Rousseau stille ut fire malerier på den åpne, årlige utstillingen til kunstnergruppa independentene.

Tilskuere samlet seg rundt bildene til Rousseau. Bakfra kunne man se ryggene deres riste av latter.

«Rousseau maler med føttene med bind foran øynene», skrev en kritiker.

Rousseau ble kritisert for ikke å ha noen følelse for dybde og skygge. Forgrunn, bakgrunn og mellomgrunn virket å opptre på samme nivå, slik at perspektivet ble helt flatt.

I 2024 er ikke dette så oppsiktsvekkende. Modernismen har for lengst opphevd alle tenkelige regler som eksisterte.

Men for 140 år siden skapte Rousseau latter, sinne og forakt.

På nedsettende vis ble han bare omtalt som «le douanier». Tolleren.

Kritikken prellet av. Rousseau fortsatte å sende inn malerier til utstillinger. Anmeldelsene – alle negative – klipte han ut og limte inn i sin utklippsbok.

Mat for selvtilliten

Henri Rousseau kjørte på. Han fikk mengdetrening av å male koselige landskapsmotiver, en slags datidens IKEA-bilder, som han byttet bort mot penger og mat.

Parallelt med tollergjerningen fortsatte han å jage gjennombruddet som maler. Og i 1891 – kryss i taket – skulle han for første gang få offentlig skryt.

Motivet av en tiger som jakter på et usynlig bytte i en uværsherjet jungel, traff slett ikke alle.

Kritikken var den vanlige: Rousseau viser en barnslig naivitet og amatørmessig teknikk. Han har ingen forståelse for dybde. Gressplantene bøyes ikke, selv om den tunge tigeren (som ikke har tenner som minner om et kattedyr) står oppå dem.

Men den unge maleren Félix Vallotton gikk imot den rådende opinionen: Han skrev i en anmeldelse at oljemaleriet til Rousseau var et av utstillingens «må se»-verk fordi det utfordret inngrodde holdninger.

Hvilke inngrodde holdninger?

På 1880-tallet begynte flere malerkunstnere å gå bort fra «vedtatte regler», forklarer kunsthistoriker Trond Fagernes.

– Det hadde vært viktig for dem å vise verden på en objektiv måte. Men da fotografiet kom, ble dette mindre verdt, forklarer han.

Malerkunsten måtte gjenoppfinne seg selv for ikke å framstå som overflødig. Naturtro gjengivelser av virkeligheten kunne fotografiet ta seg av, mente radikale kunstnere.

I jakten på nye uttrykksmåter som kunne redefinere maleriet, var Rousseaus naive, barnaktige malerier forfriskende for noen.

Selv om enkelte likte det, skulle Rousseau fortsatt streve i mange år med å bli respektert for det han gjorde. Til tider prøvde han veldig hardt.

«Realismemaleren»

Da Rousseau stolt viste fram det nevnte tigerbildet, fortalte han samtidig om hvor inspirasjonen kom fra: en tur til Mexico, hvor han hadde sett jungelen med sine egne øyne.

Senere kom det fram at Rousseau aldri hadde vært i Mexico. Han hadde knapt nok vært utenfor Paris’ bygrenser.

I realiteten var det dyr og planter i Paris’ botaniske hage som hadde vært inspirasjonen. Ved hjelp av en gammel tegnemaskin (pantograf) klarte han også å kopiere og forstørre illustrasjoner av eksotiske dyr fra koloniene.

Rousseau førtidspensjonerte seg fra tolleryrket 49 år gammel for virkelig å satse på kunsten.

Han ble ikke noe mindre eksentrisk av det. Historikere har omtalt ham som en ensporet og godtroende fyr. Uten ironi kom han i 1895 med dette utsagnet:

«Han er i ferd med å bli en av våre beste realismemalere.»

«Han» er Rousseau, som pompøst omtalte seg selv i tredjeperson. At han kalte seg selv en «realist», kan vitne om manglende selvinnsikt.

Man aner noe av dette i hans monumentale «selfie», hvor han framstiller seg selv som en verdenskunstner.

Rousseau malte også portretter, gjerne av barn. De er ikke søte og lekne, men halvskumle og nærmest truende.

Rousseau ble hyret inn av naboer til å male dem eller barna – og flere ganger ble resultatet enten avvist eller ødelagt.

Her er to barneportretter og ett familieportrett han har signert:

For å finne hovedgrunnen til at Rousseau har fått en så viktig plass i kunsthistorien, må vi forlate portrettene og ta en tur inn i jungelen igjen.

Gjennom krattet

I 1905 hadde Rousseau nådd den relativt respektable alderen 61 år. Samme år gikk han i gang med å produsere en lang rekke oljemalerier med jungelmotiver.

Maleriene er nokså like, med små variasjoner. De er ekstremt detaljrike og byr på mange ulike grønnfarger og blodige kampscener.

Samtidig bys det på rause doser surrealisme. Som her, hvor jungelapene omgir seg med en melkeflaske og en pinne for ryggkløing.

Trond Fagernes sier at Rousseau med dette var blant de første i malerkunsten som fokuserte på fantasi, drømmenes verden og det eksotiske.

– Dette skulle bli veldig viktige temaer for surrealismen og ekspresjonismen, noe som også var med på å gjøre Rousseau til en banebrytende kunstner, sier Fagernes.

Artist Joni Mitchell er en av mange som har latt seg inspirere. I sin låt «The Jungle Line» fra 1975 synger hun om Rousseau og jungelbildene hans.

Rousseaus jungelmalerier var også en stor inspirasjon for animatørene som lagde den suksessrike «Madagaskar»-filmserien.

Jungelbildene traff mange også i sin samtid. Fram mot slutten av livet ble Rousseau i økende grad en «poster boy» for unge, radikale og «lovløse» kunstnere. Han var en som snudde opp ned på hva man kunne gjøre og ikke.

Pablo Picasso, en av kunsthistoriens mest innflytelsesrike kunstnere, syntes Rousseau var storartet, og de to ble omgangsvenner.

Hva var det med Rousseaus malerkunst som var så inspirerende for radikale og modernistiske kunstnere?

Mye ligger i ønsket om at kunsten skulle være enkel og ufiltrert. Picasso trodde selv at han var «ødelagt» fordi han var utdannet fra et maleakademi i Spania. Rousseaus rene og upåvirkede stil var noe han beundret.

Fagernes omtaler Rousseau som den i særklasse viktigste maleren innen naivisme.

– Sjangeren handlet om å fjerne seg fra den akademiske, naturtro og objektive framstillingen av virkeligheten. Stilretningen gjorde malerkunsten mer folkelig – alle kunne lage kunst. Man trengte ikke være teknisk fullkommen eller studere på dyre akademier, forklarer han.

Naivismen kan altså ses som en primitiv reaksjon på det «flinke», slik punkrock jagde bort progrock på 1970-tallet.

Det at Rousseau traff blink på tidsånden, kan vi slå fast i dag med historien i bakspeilet. Men var han dyktig eller heldig?

Kunsthistoriker Cornelia Stabenow har antydet at Rousseau var en blind høne som fant gullkornet.

– Han kan ikke ha vært fullt klar over hva han gjorde – han skilte ikke mellom sine bilder og virkeligheten, og han var godtroende og naiv hele livet. Han kjempet hardt for å få oppmerksomhet, mens andre kunstnere så ham som en bærer av ideene som måtte til for å beseire de inngrodde tankene, skriver hun i sin bok om ham.

Trond Fagernes mener at Rousseau ikke hadde evnene til å male teknisk perfekt, men at han heller ikke var så opptatt av det.

Han poengterer at nesten alle store modernistkunstnere er store fordi de traff tidsånden.

– Det jeg sitter igjen med, er at han var en kunstner som skilte seg fra alt annet. Hans drømmeverden er unik og gir en barnebokaktig følelse som du stopper opp ved og lever deg inn i. Det kjennetegner kunst jeg liker.

Latteren som stilnet

I 1910 døde en alkoholisert Henri Rousseau av blodforgiftning, 66 år gammel. Noen få venner var til stede da den fattige kunstneren ble lagt i en fellesgrav i Paris.

Ettersom modernismen ble mer rådende, ble nye generasjoner kjent med, og fascinert av, historien om Henri Rousseau. Hans navn vokste seg såpass stort at levningene hans ble flyttet til en påkostet grav i fødebyen i 1947.

I løpet av livet malte Rousseau nesten 250 malerier, hvorav rundt hundre er tapt. Bildene henger i dag i verdens største og viktigste gallerier, og den samlede produksjonen er verdt mange milliarder kroner.

I fjor ble det satt prisrekord for Henri Rousseau da «Les Flamants» ble solgt på auksjon for nesten en halv milliard kroner etter en ellevill budkrig.

Hans aller mest kjente verk henger i Museum of Modern Art i New York: det to ganger tre meter store «Drømmen».

Maleriet ble laget det siste året Henri Rousseau levde. Heldigvis rakk han å få med seg disse ordene fra en kjent kunstkritiker:

«Nå er det ingen som ler, alle er enstemmige i sin beundring.»

Skriftlige kilder: BBC, The Observer, National Gallery of Art, Christie's, Store norske leksikon, «Henri Rousseau» av Cornelia Stabenow.

Anbefalt videre lesning: