Våren 2021 vedtok de fleste land, også Norge, regler om at alle ansatte i helsesektoren som jobbet med pasienter måtte være vaksinert mot koronaviruset. I alt 25 helse- og sosialarbeidere i San Marino, som ikke ville ta vaksinen, gikk til sak for sin rett til å beholde jobbene sine selv om de ikke var vaksinert.
Dette søksmålet tapte de, og følgelig klaget de San Marino inn for menneskerettsdomstolen. Anførselen var at kravet om vaksinasjon krenket deres rett til privatliv etter EMK artikkel 8. Det er EMD ikke enig i.
Frivillig
Domstolen konstaterer at pålegget vel er et inngrep i klagernes privatliv, men det sentrale er, som vanlig, forholdsmessighetsvurderingen. Alle de 25 klagerne fikk tilbud om andre typer stillinger, der de ikke hadde kontakt med pasienter. Problemet var at disse gjennomgående var dårligere betalt. I de fleste tilfellene varte dessuten ikke omplasseringen mer enn et halvt år, ettersom klagerne innen den tid enten selv hadde vært smittet, eller hadde byttet jobb permanent. Domstolen skriver:
«Given that the vaccination was voluntary, and the applicants were free not to take it – an opportunity which they availed themselves of – in reaching the relevant fair balance it was solely the applicants’ financial interests which the State had to balance against the momentous competing interests of the community as a whole.
(...)
There is no denying that the Covid-19 pandemic demanded adaptation and special measures to counteract its effects, it nonetheless caused significant and even huge financial losses, as well as an increase in unemployment, in various sectors, businesses and industries. The Court considers that such losses are an unavoidable consequence of a global pandemic and the exceptional and unforeseeable context States found themselves in at the relevant time.»
I lys av at klagerne hadde fått tilbud om andre typer arbeid, mener domstolen at tiltakene «was justified and stood in a reasonable relationship of proportionality to the legitimate aims pursued» av San Marino.
Ikke diskriminerende
En anførsel om at reglene var diskriminerende, og dermed i strid med EMK artikkel 14, forkastes på samme grunnlag. Retten skriver:
«Reiterating that the margin of appreciation afforded to the States in health care policy is a wide one and bearing in mind the temporary nature of the measures put in place, their limited intensity, and the exceptional context in which they took place, the legislature’s policy choice in the alleviation of restrictive measures in respect of vaccinated persons cannot be considered discriminatory.»
Avgjørelsen fra EMD finner du her.