«Heldigvis har denne boken fått se dagens lys»

Det er noen som snakker veldig høyt i «Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi».

Bokstavene står ut fra papiret.

Først blir jeg pinlig berørt. Man står da ikke og kauker i et helt stille rom.

Deretter hører jeg ekstra etter. Det som ropes må være viktig, tenker jeg, eller kjennes riktig for den som roper.

Boken har kategorien fortelling. Teksten ligner dikt, eller roman i diktform – og jeg merker allerede at sjanger-snakket kjeder meg.

Det jeg setter pris på i Mari Nilsens debutbok, er nettopp det at den umiddelbart ikke ligner noe.

Dette er Ewa Lisas tale. Gjennom den trer hun frem som den litt merkelige karakteren hun er. Jeg er glad hun har fått komme til orde – selv om det hun forteller, er til forferdelse.

Kroppen du ikke bestemmer over

Kapittel-titlene gir forventninger til innholdet i denne smale boken. Første kapittel heter «Om meg», andre kapittel «Barndom og ungdomstid», tredje kapittel «Mine nære og kjære», og så videre.

Men så enkelt er det ikke. Ewa Lisa sporer av.

I «Om meg» får vi ingen grunn­leggende fakta. I stedet går Ewa Lisa rett på kjærlighetslivet sitt – som så klart sier noe om henne, men det er opp til leseren å danne seg et inntrykk.

Andre kapittel bruker tid før det peiler seg inn på overskriften. For eksempel handler det om de hovne hendene Ewa Lisa har arvet fra moren, «boksehanskene» hun skylder i kaldtvann og drikker for å glemme.

Moren fikk hendene fra mormoren – de var så stygge at morfaren dro.

Det er her hovedtematikken lirker seg løs fra linjene: kroppen forbundet med uunngåelig ulykke.

I tillegg til hendene snakker Ewa Lisa mye om at noen trenger seg selv eller et objekt inn i rumpa på enten henne eller noen andre. Glassflaske, dusjhode, lysestake og en hel hånd presses inn i en kropp.

Kjønnstematikken er implisitt: Ewa Lisas hender er en kvinnearv i likhet med den åpne kroppen.

Som jente blir man før eller siden tvunget til å forholde seg til at man har en åpning inn til sine indre organer, som er tilgjengelig for andre. Selv med beina presset hardt sammen, kan noen komme seg inn.

Rumpa er et mindre selvfølgelig sted å føre noe inn, der kommer det jo ting ut. Når det i boken presses ting inn i rumpa på folk, gjenskapes denne følelsen av forferdelse som den ved innsikten om at sex ofte handler om å la noen trenge seg inn i deg, bokstavelig talt invadere deg.

Å derfor ville flykte fra den blivende kvinnekroppen er et sørgelig kjent motiv. I brevet fra 14-årige Ewa Lisa står det:

Sliter med grensesetting

Det er med hendene vi griper, bringer noe nærmere eller dytter det unna. Hendene er viljens sterkeste symbol.

At hendene til Ewa Lisa stadig hovner opp, tolker jeg som en skadet selvbestemmelse. At hun har vansker med å sette grenser.

Ikke bare ord, ord, ord

Allerede på første side vises humoren hos Ewa Lisas lett forvirrende personlighet:

Etterfulgt av syv «ORD» spredt utover siden som aske.

Utsagnet stikker hull på premisset med boken. Hvordan kan hun, som skriver ord som nærmest ber om å bli lest, selv avvise ordene?

Å skrive byr på flere motsetningsforhold: Man ønsker kanskje å komme nærmere det man skriver om, gjøre virkelig det som før kun var i ens indre. Samtidig frykter man nedtegningens reduserende effekt, at fortellingen og følelsene får en stiv og kunstig form.

Er ønsket om å materialisere seg selv større med en så kaotisk personlighet som Ewa Lisas?

Kapittel-titlene i løkkeskrift peker mot den fysiske skriften, det samme gjør tilfellene av gjennomstrekede ord. Ewa Lisa skriver at hun ikke liker pennen hun skriver med, og at hun foretrekker å skrive hjemme, hvor hun kan rote mer enn på kafeen.

Teksten kommenterer sin egen tilblivelse – vi forestiller oss den fysiske skriften på det fysiske papiret. Men viktigere: Vi forestiller oss Ewa Lisa utspille seg i nåtid, at hun beveger seg og har følelser. Det er sårbart å rope, da vet alle at man mener det man sier!

Boken er ikke bare ord, ord, ord. Ewa Lisa er ikke bare en morsom figur. Hun rommer noe virkelig.

Den beste lesingen

Ewa Lisa er impulsiv, vimsete og hissig med en naken fortvilelse og en klokskap som lurer under fremstått dumhet. Som et barn som ikke har forstått seg på reglene er hun litt for ærlig og begynner ikke der hun skal.

Hennes skrift er spretten, rytmisk og full av krumspring. Takk!

Det er når en tekst bærer slik av gårde, hvert tegn og ordvalg belagt med personlighet, at jeg koser meg med å lese. Da kan det handle om hva som helst for min del.

Jeg kan enkelt forestille meg hvordan man kunne gjort denne boken mer konvensjonelt (og kommersielt) gjenkjennelig.

Heldigvis er det gjort tilsynelatende lite tøylestramming.

Norsk samtidslitteratur er for lite rar. Det er rørende at en debutant har fått boltre seg på denne måten.