Har England glemt alt?

4 months ago 31

Westfalenstadion har gynget og «It’s coming home» er sunget etter det elleville semifinaledramaet.

Den engelske landslagssjefen har ledet England til den andre strake EM-finalen og er spurt om hvordan det var å juble sammen med de tilreisende supporterne.

Mange av dem har kritisert ham, noen har kastet øl etter ham, nå sto han med sitt villeste finalebrøl foran dem.

«Når du gjør ditt beste for landet ditt, og er en stolt engelskmann, så er kritikken tøff. Da er det spesielt å få feire med dem og få være med på å gi dem kvelder som dette,» sier Southgate, aldri ufin, alltid ydmyk, også etter sin aller største seier.

Nederland, nummer syv i verden, er den høyest rangerte motstanderen hans England har slått i et mesterskap.

Vinner England gull, blir han sikkert adlet, som VM-gulltrener sir Alf Ramsey i 1966.

Byttet Southgate gjorde ti minutter før slutt mot Nederland, kan sikkert få en eller annen trenerorden også.

Ut med kapteinen Kane, inn med de raske bakromsbeina til Ollie Watkins. Inn hadde også Cole Palmer kommet, da skjer det alltid noe og det skjedde veldig mye da han fant Watkins på overtid.

Det var to touch for den engelske fotballevigheten, Watkins banket ballen i det lengste hjørnet fra skrått hold og England er klar for sin aller første finale utenfor engelsk jord.

Southgate stemples som konservativ, kjedelig, defensiv, tar grep for sent i kampene og ikke får nok ut av stjernene, men har England glemt alt? Husker ikke fansen hvordan det har vært, hvor dårlig det gikk før Southgate?

Har de glemt Kevin Keegan og Glenn Hoddle som fikk lite til, Sven-Göran Erikssons gylne årganger som ble stoppet i tre kvartfinaler, Steve McClaren som ikke engang greide å få England til EM, Fabio Capello som ikke kom lenger enn til 8-delsfinalen i VM og Roy Hodgson som ble slått ut av Island i EM.

Nå fremstår det engelske laget som en samkjørt gjeng utenfor banen, og kanskje er det like viktig for superstjernene som å bli ledet av et taktisk geni i noen sommeruker? Det er liksom begrenset hvor mye man får gjort.

Kanskje Southgate er et landslagssjef-geni? Med to finaler, en semifinale og en kvartfinale må han iallfall gjøre ganske mye riktig.

Han blir geleidet bort i et hjørne til de engelske mediene, de som formidler mye av den knallharde kritikken. Southgate kunne ha skreket ut: «Hva sier dere nå!!??». Men han er ikke sånn.

Han skriker ikke, han er lavmælt, hvisker svarene som om han snakker om en seier over Liechtenstein i en trøtt privatkamp.

«Selv om England blir europamestere, kommer Gareth Southgate til å bli portrettert som en Johnny English-type i tiår fremover, en som reddet seg ved hjelp av tilfeldigheter,» skriver den erfarne kommentatoren Martin Samuel i The Times.

Han angriper først og fremst den engelske nasjonens manglende evne til å håndtere suksessrike personer.

Han angriper også straffen England fikk da Harry Kane skjøt og traff den utstrakte foten til Denzel Dumfries, som prøvde å blokkere. Mange i England gjør det.

Og frontene er steile, de som ikke forstår at det er straffe er idioter – og motsatt. Avgjørelsen er neppe feil, etter regelboken bør den være riktig når såpass mange kompetente menn har gransket den.

Men burde VAR grepet inn? Still- og videobildene ser ofte verre ut – og disse bildene har ikke spilleforståelse. Kanskje hadde det vært frispark utenfor 16-meteren, men innenfor dømmes det ikke frispark, der dømmes det i praksis mål. Når Kane allerede hadde fått avslutte, bør kanskje lista legges høyere?

Men England fikk utligne Xavi Simons ledermål og kontrollerte plutselig kampen fullstendig. Plutselig så England veldig gode ut. Hvor hadde dette laget vært tidligere i EM?

Phil Foden var «on fire», som det synges fortsatt, og styrte på midten sammen med Jude Bellingham. Men Ronald Koeman svarte med å fylle opp midtbanen med en spiller til, og etter pause tok lagene hverandre ut. Da var det mulig å kjenne igjen England ...

Det gikk tregt i begge retninger, det gikk mot ekstraomganger, før to innbyttere ville noe annet og nå begynner dramatiske seire å bli et engelsk kjennetegn: Overtidsbrasse mot Slovakia, straffer mot Sveits og scoring i siste sekund mot Nederland.

Det er mestertakter over slikt.

Det gjenstår bare å stoppe et spansk vidunderbarn.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article