Håper flere gjør som Thrond og blir fosterforeldre: – Det er den viktigste jobben

– Hvordan går det på hytta, da?

– Jo, jeg tror det går bra. Vi syns jo det er noe ordentlig herk med dette været...

Småpraten flyter mellom Benjamin og Daniel Hansen (24) og Thrond-Arne Schau.

De er ikke i slekt. Men for tvillingene vil han alltid være pappa. Én av to.

– Da vi var mindre, var det jo ofte at nye folk vi møtte ble overraska. Men det var som regel positiv overraskelse. At de syntes det hørtes gøy ut og alt mulig, sier Daniel.

– Egentlig har det vært en sånn A4-oppvekst, kan man kalle det, sier Benjamin.

Møtte motstand

Thrond-Arne - eller Thrond, som han kalles til vanlig - tror han og partneren var blant de første homofile fosterforeldrene i Norge.

De tok over omsorgen for tvillingene i 2001. Da Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister og Laila Dåvøy fra samme parti barne- og familieminister.

Da hun fikk inn i regelverket at fosterforeldre burde ha ulikt kjønn, hadde Benjamin og Daniel alt bodd hos fedrene sine i nesten to år.

Og det skjedde ikke uten motstand og reaksjoner, forteller Thrond.

– Det handla jo ikke om at vi ikke er egna som fosterforeldre. Det handla om at vi var likekjønna, sier han.

For både i guttenes familie og i samfunnet var det krefter som mente de ikke kunne bo hos paret permanent.

– Asker kommune gjorde noe veldig kontroversielt den gangen barna våre ble plassert hos oss. Det står det veldig respekt av, sier han.

For sønnene er det absurd å tenke på: at fedrenes legning ble brukt mot dem.

– Jeg har aldri skjønt det at folk skal bry seg så veldig når det gjelder sånne ting. Folk er folk, sier Benjamin.

Fosterfar mot alle odds

I dag er det få som reagerer på at de som homofile er fosterforeldre, ifølge Thrond. Nå er det vanligere at de får reaksjoner på alderen.

For da de var i 50-åra ble de fosterfedre igjen. Til en gutt som nå er 8 år gammel.

Av hensyn til ham, møter NRK Thrond i salongen hvor han jobber, i stedet for hjemme.

Han har alltid visst at han ville ha barn. Men har både blant andre homofile og i samfunnet møtt på holdninger om at det var umulig. Eller usannsynlig. Da han vokste opp, fantes det ikke åpne homofile par som oppdro barn.

En del tenker fortsatt sånn, tror Thrond-Arne. Derfor har de kanskje aldri vurdert å bli fosterforeldre.

– Det er veldig mange ressurssterke likekjønna som absolutt kan bli det. Men som kanskje ikke helt vet at de kan det, eller hvordan, sier han.

Vil ha flere som Thrond

Det er fosterhjem-veileder Heidi-Helen Jenssen overbevist om.

– Vi møter fremdeles mange skeive som sier «oi, kan vi bli fosterforeldre? Det trodde jeg ikke,» sier hun.

Jenssen jobber med å veilede og rekruttere fosterhjem i Oslo. Under pride sto kommunen på stand for å verve flere «skeive» fosterforeldre.

Hovedgrunnen er åpenbar: bare i Oslo venter ca. 100 barn på et fosterhjem. Da kan man ikke gå glipp av gode kandidater.

Alle som oppfyller kravene, kan bli fosterhjem.

– Og de kravene er ikke å være heterofil, sier Jenssen. Eller i et forhold, for den saks skyld. Også enslige kan bli fosterhjem.

Kommunen prøver å rekruttere i mange forskjellige miljøer, ikke bare det skeive miljøet.

– Vi bruker fotballarenaer som vi har. Idrettslag. Religiøse grupperinger. Vi trenger et mangfold. Det er det som er gjennomgående, sier hun.

Flere skeive barn

Men mangel på fosterhjem er ikke den eneste grunnen, ifølge Jensen.

I Oslo har fosterhjemstjenesten blitt «regnbuefyrtårn». De har tatt kurs gjennom Fri blant annet for å lære om kjønnsmangfold og inkluderende språkbruk.

Det handler ikke bare om å nå ut til skeive foreldre. Men også skeive barn.

For tallene viser at LHBT+-barn er overrepresentert i barnevernet. Da er det viktig at tjenesten vet hvordan de ivaretar dem og møter dem på en god måte, mener Jenssen.

– Det kan også være nyttig og viktig og riktig med skeive fosterforeldre til noen av dem, legger hun til.

Og: Helt uavhengig av egen legning eller kjønnsidentitet, føler mange barn i fosterhjem seg annerledes, ifølge Norsk Fosterhjemsforening.

– Det å komme til noen som vet hvordan det er å være litt på siden av majoriteten i samfunnet, det tror jeg også gir ekstra omsorg og forståelse til de barna, sier hun.

En trygg havn

Tilbake i salongen i Asker er Thrond i ferd med å rydde opp etter arbeidsdagen.

Eller, rettere sagt: deltidsjobben.

– Fordi jeg er fosterfar. Det er den viktigste jobben, sier han.

Og den beste. Selv om den varer døgnet rundt, og hverken gir sykepenger, pensjonspoeng eller feriepenger.

Thrond-Arne mener holdningene til homofile foreldre har forandra seg. Han håper flere vil bli inspirert til å bli fosterforeldre.

Foto: Hallgeir Braastad

Thrond-Arne mener holdningene til homofile foreldre har forandra seg. Han håper flere vil bli inspirert til å bli fosterforeldre.

Foto: Hallgeir Braastad

– Det er mer enn en fulltidsjobb. Men det er en fantastisk lærerik jobb, sier han.

Mange der ute kunne vært en ressurs for et barn eller en ungdom som trenger det, tror han.

Thrond håper nå at flere vil melde seg. For over 200 barn som trenger det står uten et fosterhjem.

Fostersønnene Benjamin og Daniel er ikke i tvil:

– Å vokse opp i et fosterhjem har vært veldig hyggelig og så klart veldig positivt for oss, sier Daniel. Bror Benjamin stemmer i.

– Jeg ser jo på oss som ganske heldige, sier han.

Han peker på at mange barn vokser opp i urolige og kaotiske forhold.

Mens tvillingene fikk en trygg havn hos fedrene Thor-Arne og Kjell Ove.

– Det beste er å vokse opp i noe som er stabilt, uansett kjønn.