Georgias demokrati og frihet står på spill

<-ANA PASHALISHVILI

seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité

På lørdag den 11. mai gikk jeg sammen med hundretusener andre georgiere i Tbilisis gater i protest mot en foreslått lov kjent som «loven om utenlandske agenter» eller «den russiske loven».

Lovforslaget har utløst en bølge av protester som har spredt seg over hele landet.

Demonstrasjonen sist lørdag var kanskje den mest omfattende i Georgias nyere historie, med anslagsvis to til tre hundre tusen deltagere.

Konflikten dreier seg i realiteten om hvilken retning landet skal velge, og om det fremdeles skal være demokratisk og uavhengig.

Flertallet av deltagerne sier at de ikke støtter noe spesifikt politisk parti eller leder. Skepsisen til politikere er dyp og antagelig er demonstrasjonene blitt så enorme nettopp fordi opposisjonspolitikerne har ligget lavt og latt folk organisere seg selv.

Protestbølgen er en grasrotrespons, og ikke sentralt styrt. Målet er å påvirke landets fremtid gjennom å opprettholde den hardt vunne demokratiske fremgangen og landets europeiske retning.

Frykten er at landets myndigheter ønsker å kutte båndene til vest og gjøre Georgia om til et russisk lydrike.

I den fjerde uken med store demonstrasjoner, er det ennå mange i Norge som spør meg om hva som er galt med dette lovforslaget.

Det er få i Norge som har sett konsekvensene av slike lover, men de har gjort stor skade på demokrati og ytringsfrihet andre steder, for eksempel i Russland – derav «den russiske loven».

Hvis vedtatt, vil lovforslaget kreve at ikke-statlige organisasjoner, sivilsamfunnsgrupper og medieenheter som mottar over tyve prosent av finansieringen sin fra utlandet, registrerer seg hos Justisdepartementet som «organisasjoner som tjener interessene til en fremmed makt».

I praksis innebærer dette omfattende rapporteringskrav, inspeksjoner og mulige bøter for eventuelle overtredelser.

Foto: VANO SHLAMOV / AFP

Problemet er lovens vage formuleringer og den omfattende skjønnsmessige myndigheten som er gitt til den utøvende makten.

Georgierne frykter at dette vil gjøre loven til et redskap for å undertrykke det frie ord og organisasjonslivet – fra fagforeninger til miljøgrupper.

Ifølge artikkel 8 i loven er Justisdepartementet autorisert til å undersøke organisasjoner som representerer en fremmed makt. Slik inspeksjon kan startes basert på en skriftlig søknad med påstander om bånd til en «fremmed makt».

Justisdepartementet vil ha fullmakt til å finne frem nødvendig informasjon, inkludert personopplysninger, noe som er både svært inngripende og kan innebære en innskrenkning av virksomheten og uavhengigheten til medier og organisasjoner.

Mens regjeringen argumenterer for at loven er nødvendig for å øke gjennomsiktigheten og forhindre utenlandsk innflytelse, ser presedenser fra andre land ikke oppmuntrende ut.

Etter at Russland vedtok sin lov for tolv år siden, har myndighetene der drevet frie medier og sivilsamfunnet under jorden eller ut av landet.

Erfaringene fra lignende lover i landet hvor denne loven henter betydelig inspirasjon, antyder at presset mot uavhengige medier og det sivile samfunnet bare er begynnelsen.

I Russland har lignende lover blitt utvidet til en slik grad at de har blitt brukt til å undertrykke det sivile samfunnet, stilne uavhengige stemmer og til og med rammer enkeltpersoner.

De egentlige hensiktene bak loven holdes ikke lenger hemmelige av grunnleggeren og lederen av regjeringspartiet, Bidzina Ivanisjvili.

Ivanisjvili, som også er Georgias rikeste mann, kunngjorde offentlig at ved å innføre loven nå, ville regjeringspartiet utmatte den politiske opposisjonen før parlamentsvalget i oktober.

Da han selv kom til makten i parlamentsvalget i 2012, skyldes dette ikke minst at frie medier og sivilsamfunnet sikret at valgresultatet ble motstrebende respektert av den daværende, autoritære presidenten, Mikheil Saakasjvili.

Denne lærdommen gjør antagelig at Ivanisjvili er nervøs nå.

Ikke bare loven i seg selv, men også metodene som brukes for å undertrykke kritiske stemmer, har mye til felles med nabolandet Russland.

Forrige uke var spesiell med tanke på intensiteten og omfanget av vold og trusler, som ikke bare ble rettet mot journalister eller menneskerettighetsaktivister, men også mot vanlige folk som bare deltok i protestene.

Hør VG-podkasten Giæver og gjengen.

Kampen for demokrati og ytringsfrihet har en betydelig internasjonal dimensjon. EU og andre internasjonale aktører har fordømt loven og oppfordret den georgiske regjeringen til å respektere grunnleggende demokratiske prinsipper og menneskerettigheter.

Loven har møtt kraftig kritikk fra det internasjonale samfunnet og EU, som har påpekt likheten med den russiske versjonen, og har advart regjeringen om at medlemskapsforhandlinger ikke kan begynne om denne loven vedtas.

Georgia feiret sin lenge etterlengtede kandidatstatus for EU i desember 2023 og om lag åtti prosent av Georgias befolkning ønsker EU-medlemskap.

Samtidig spisser konflikten seg til på gaten. Økende voldsbruk fra myndighetene, har så langt bare ført at flere mennesker deltar i demonstrasjonene.

Regjeringspartiet er fast bestemt på å vedta loven. Presidenten har riktignok sagt at hun ikke vil skrive under på lovforslaget.

Hennes veto vil forsinke prosessen med et par uker, men parlamentet har makt til å vedta loven på egen hånd etterpå. Kanskje blir situasjonen derfor enda mer tilspisset i juni.

Sjansen for provokasjoner, sammenstøt og økt voldsbruk er dessverre til stede.

Under dragkampen om Georgias utenrikspolitiske retning ligger et stort alvor og potensial for konflikt.

Det var nettopp den ukrainske regjeringens forsøk på å skrote samarbeidsavtalen med EU som utløste Verdighetsrevolusjonen i 2014, og Russlands påfølgende invasjon.

Dette handler også om forholdet til det største nabolandet, som i over to hundre år har dominert Kaukasus. Den lange historien er preget av kriger, okkupasjoner og vold, sitter dypt i befolkningens minne.

Ingen vet hvordan Kreml vil reagere. Hvis Ivanisjvili ligger an til å tape spillet, er det ikke utenkelig at Russland vil gripe inn for å hindre at Georgia tar et langt steg vestover.

Kanskje er det derfor at stadig flere går i gatene med georgiske og europeiske flagg, til tross for truslene, batongene, tåregassen og vannkanonene.

De føler at demokratiet og friheten står på spill.