Djevelen i fossen

Finnskogen er kjent for sine store skogområder, stillheten og mystikken.

Og for de mange fortellingene, fortalt gjennom slektsledd etter slektsledd av folket der, skogfinnene.

Et av dem handler om en mann kalt Ola Porkkala. Her får du hans historie:

Haltegutten

Ola skal ha levd i skogene på Grue Finnskog på 1700-1800-tallet.

Han ble kalt Haltegutten fordi han var halt på grunn av klumpfot.

Han skal ha vært god til å spille fele, og ville bli den beste. For å bli det var han villig til å gjøre det meste.

Ifølge sagnet skal han ha inngått en pakt med selve djevelen. I bytte mot sjela si, så skulle djevelen lære ham å spille bedre enn noen andre.

Og denne pakten, den skal ha blitt inngått ved en foss.

Og denne fossen, den finnes i virkeligheten på Finnskogen.

Folk spør etter fossen

Fossen ligger i Sandsjøbekken som renner ut i sjøen Røgden i grensetraktene på Svullrya i Grue Finnskog.

Per Olav Kalnæs bor ikke langt unna. Han er oppsynsmann på veien som fører til den gamle kvernfossen.

– Det er mange som spør meg om veien til Kalneskverna. Det virker som det er økende interesse for å dra dit, sier Kalnæs.

Han kjenner sagnet godt. Kalnæs var sammen med faren sin første gang han var ved fossen, da han var fem-seks år gammel.

– Jeg husker ikke så mye fra det, men jeg husker at det var litt spesielt.

Han viser vei til fossen.

– Vi hører den nå. Det er bare å gå etter lyden, sier Kalnæs.

Fossen buldrer, konstant og kraftfullt.

Det eneste som er igjen av kvernhuset er noen mosegrodde stokker og jernbeslag som en gang holdt det sammen.

– Her er fossen. Det er fortsatt litt spesielt å være her, særlig når man er alene.

– Jeg tar litt avstand fra slike spøkerier, men jeg kan ikke annet enn å tro på sagnet. Fela ble til og med funnet. Det sies jo at det skjer mye mystisk og uforklarlig her på Finnskogen, sier Kalnæs.

Historien sier at Ola Porkkala gikk til Kalneskverna tre torsdagskvelder.

Han skal aldri ha blitt seg selv igjen etter den tredje torsdagskvelden ved fossen. Hånda var krummet i et grep som om han spilte på fela.

Porkkalafela hadde fått en annerledes klang i seg. De sa den var blitt «pukstemt», den var blitt stemt av puken, djevelen selv.

Fra denne dagen skal ryktet om Haltegutten og hans utrolige spillemannsevner ha begynt å gå.

Og sagnet lever fortsatt nesten 200 år etter, og for noen er det mer virkelig enn for andre.

• Her kan du høre podkasten om Djevelen i fossen:

– Jeg går aldri dit igjen

Tone Margrete Nøkleby har vokst opp med historien om Ola Porkkala.

For henne var dette bare et eventyr.

Hun var mye på Finnskogen som liten. Hun besøkte slektninger der.

– Onkelen min som bodde på Finnskogen, mente det var mer mellom himmel og jord enn det vi kunne forklare. Jeg syntes det var litt tullete, sier Nøkleby.

Men en vårdag skjedde det noe som gjorde at hun endret mening.

Hun bestemte seg for å ta en tur til Kalneskverna. Et sted hun aldri hadde vært før.

– Det var så fint den dagen. Vannet i fossen var frosset til istapper som reflekterte lyset fra sola.

Men mens hun sto der følte hun på et ubehag.

– Jeg ble uvel og kvalm. Jeg ville vekk derfra. Før jeg kom meg til bilen fikk jeg et forferdelig migreneanfall.

Tone har hatt migrene store deler av livet, men den gangen var det annerledes. Hun følte at det var selve stedet som utløste anfallet.

Noen år senere fortalte hun samboeren sin om denne opplevelsen. Han ble nysgjerrig og ville at de skulle dra til kverna sammen.

Tone overbeviste seg selv om at sammenhengen mellom stedet og migrenen bare var innbilning, og dro til Kalneskverna for andre gang.

– Da jeg nærmet meg Kalneskverna igjen var det som om noen klemte til i tinningen på meg. Jeg fikk et migreneanfall som jeg vel ikke har hatt maken til.

Da hun og samboeren kom seg hjem, la hun seg til å sove i mange timer. Da hun våknet igjen oppdaget hun noe uforklarlig.

– Klokkene våre hadde stoppet på 12.45. Det var akkurat da vi var ved fossen. Til og med klokka i bilen hadde stoppet på det samme tidspunktet, sier Nøkleby.

Nøkleby har fortsatt opplevelsen ved Kalneskverna friskt i minne, selv om det er noen år siden nå, og vet ikke hva hun skal tro om det gamle sagnet.

– Men jeg husker fortsatt følelsen jeg hadde da jeg var der. Jeg var så redd, sier hun.

Verken hodepinen eller klokkene som stoppa har noen vitenskapelig, kjent forklaring. Det kan ha vært et sammentreff, som mange såkalte uforklarlige hendelser ofte har. Men Tone har likevel tatt et valg - til fossen vil hun aldri tilbake.

Andre har gått fullstendig inn i jakten på Haltegutten - i vitenskapens tjeneste.

Jakten på Ola Porkkala

På et kontor på Universitetet i Karlstad i Sverige sitter Kristin Mikalsen. Hun er forsker og historiker.

Hun har lett etter Ola Porkkala.

Det var sjefen hennes i den forrige jobben ved Torsby Finnskogcentrum som spurte om hun ikke kunne finne ut hvem denne Ola Porkkala, Haltegutten var.

Hun har gått gjennom kirkebøker, folketellinger, passprotokoller, matrikler, stedsnavnsregistere, reiseberetninger, gravminner, skatteregistre og mye mer.

– Jeg ble helt besatt. Jeg tenkte på Haltegutten sent og tidlig. Jeg tenkte på han i dusjen og før jeg skulle sove, med en gang jeg våkna. Jeg lette og lette og lette i alle tenkelige kilder. Jeg brukte også mye av fritida til å finne ut om ham, sier Mikalsen.

– Hva fant du ut?

– Det finnes referanser til en musiker som heter Haltegutten eller Halte-Ola. Og det finnes musikkstykker som er tilskrevet ham. Det har nok vært en musiker som har blitt kalt for Haltegutten eller Halt-Ola, og at han har vært på Finnskogen. Noe særlig mer enn det tør jeg ikke si at vi vet, sier Mikalsen.

For noen Ola Porkkala har hun ikke funnet i noen av kildene.

Mikalsen jobber ut fra disse teorier:

• Han var kanskje stor lokalt, men ikke så kjent utenfor Finnskogen.

• Det kan være at han spilte ulovlig. På den tida Haltegutten skal ha levd, kunne ikke hvem som helst ta opp instrumentet og spille på fest. Man måtte ha en spesiell tillatelse fra myndighetene, en autorisasjon. Hvis han da ikke hadde de rettighetene, da ville man helst holde det litt skjult at han spilte.

• Fra 1690 til 1801 het mellom 13 og 14 % av den mannlige befolkningen i Norge Ola eller Ole. Uttalen kunne variere og Ola og Ole gikk om hverandre. Folketellingen i Grue i 1801 viser at 128 het Ole Olsen. Folk tok stedsnavn, gårdsnavn og farsnavn som etternavn og kunne bytte når de flyttet til en ny plass.

• Han kan ha vært svensk. På den svenske sida av Finnskogen fins det flere gårder, og tre av dem heter Haltola. Ifølge noen av de tidlige kildene fra 1908, så skal han ikke ha vært i Kalneskverna, men Skrokkabergskverna, som er på den svenske siden av grensa.

Da finnene kom til Norge registrerte myndighetene skogfinnene med etternavn basert på fars fornavn i stedet for deres finske slektsnavn. I arkivene ble også fornavnene fornorsket.

– Jeg har funnet flere andre skogfinner fra samme område, så jeg tror ikke det er avgjørende, sier Mikalsen.

Ifølge sagnet skal Ola Porkkala ha vokst opp i Porkkala og bodde sitt voksne liv på Lintorpet sammen med kjæresten Pulsu. De skal ha hatt en sønnen som hadde klumpfot som faren.

– Det er ingenting som støtter at han skal ha vært akkurat den personen, født og bodd akkurat der som sagnet sier.

Mikalsen tror er at det sannsynligvis dreier seg om en sammenblanding av historier om ulike personer.

– Det skjer i folkeminnet når folk snakker med hverandre, folk forteller og legger til. Yngre slektninger som husker litt forskjellig, og så tar man inn ulike elementer fra forskjellige ting man har hørt, og så blir det til én person.

Hun skulle ønske at hun hadde funnet Ola Porkkala.

– Det er frustrerende å lete etter noen man ikke finner. Jeg skulle gjerne ha sett mer på om han kunne bodd i Sverige. Hvis noen har god tid er det bare å lete, sier Mikalsen.

– Felemusikk – fandens musikk

Bjørn Sverre Hol Haugen åpner døra til en av de gamle røykstuene som står på Norsk Folkemuseum i Oslo. Han jobber som førstekonservator der.

– Kanskje det fantes en dyktig spellemann som ble kalt Haltegutten som bodde i en slik stue. Slike bygninger var i hvert fall typisk for den tida han skal ha levd, sier Haugen.

Han har stor interesse for folkemusikk.

– Det er blant annet en halling som er knyttet til navnet til Haltegutten. Det er en intens halling som er populær både i Norge og Sverige. Mange liker å danse til den fordi den har god takt og bygges opp til et tydelig høydepunkt, sier Haugen.

Historien sier at alle ville ha Haltegutten til å spille til dans.

Han ble fraktet rundt enten med hest eller med båt over sjøene. Der det ikke var vei, ble han båret gjennom ødemarka.

Kjæresten Pulsu var den som ofte måtte bære ham hjem. Ikke fordi han ikke tok seg fram med klumpfoten, men fordi han var full etter å ha fått betaling for spillejobben i brennevin.

Sagnet sier at han møtte Ole Bull og at Henrik Wergeland skal ha invitert Haltegutten til Christiania. Han skal ha blitt så begeistret av hans felespill at han tilbød seg å betale for utdannelse til ham. Men Haltegutten trivdes ikke i byen. Han ville hjem til skogen og fossen. Der var han født og der ville han dø.

– Det er ingenting som tyder på at Haltegutten møtte disse kunstnerne. Det er en utrolig historie, men det kan være at det har vært en dyktig felespiller som kan ha vært utgangspunktet for sagnet, sier Haugen.

Han forteller at noen så på felemusikk som fandens musikk på den tiden.

– Felemusikken er det vi kan kalle verdsligmusikkform som ble brukt i dagliglivet og ved høytider. Det skilte seg fra kirkemusikken med salmer og andakt som også ble utøvd i de private hjem, sier Haugen.

Og det kunne oppstå konflikt mellom musikkformene.

– Hvis man var strengt religiøs tok man sterk avstand fra felemusikk og kalte det for fandens musikk, eller pukens musikk, som de sa på Finnskogen. Motstanderne påførte musikken noe negativt.

Ting som var uforklarlig ble ofte også lagt til djevelen.

– I Halteguttens tilfelle kan det også handle om at han var så stor spellemann at det ikke var til å skjønne at dette hadde gått for seg uten sterkere krefter. Da var det naturlig legge skylda på puken, sier Haugen.

Det ble funnet ei fele

Men selv om Ola Porkkala ikke er å finne, ble det funnet en fele.

Den ble funnet under en steinhelle i en bergsprekk på Røgdestranda på grensa mellom Norge og Sverige.

Da Haltegutten døde angivelig rundt 1840-1850, skal kjæresten Pulsu ha gjemt fela under en steinhelle i skogen på grensa mellom Norge og Sverige. Hun ville ikke ha den i hus og hadde heller ikke hjerte til å ødelegge den, forteller historien.

I 1905 skal det ha blitt funnet en fele i dette området.

Tollbestyreren Olaus Olsson Suhoinen var ute for å bryte stein til den nye tollstasjonen i Rögdafors på svensk side da han fant ei fele. Den var morken og ødelagt, men den ble sendt til oppussing i Stockholm.

Fela finnes fortsatt.

Den er i dag i privateie av etterkommere av tollbestyreren.

Den er lånt ut til Torsby Finnskogcentrum i Värmland der den stilles ut.

Monica Björklund jobber på museet.

– Vi har porkkala-fele i vår utstilling om Finnskogen. Den ligger i et monter her. Det er en vakker fele. Vi er stolte av den.

Björklund tar på seg hvite hansker og løfter den forsiktig ut av monteren.

– Det er ærefullt å holde den, men jeg kan ikke si at den gjør så mye av seg. Jeg har ikke merket noe mystisk med den, sier Björklund.

Fra tid til annen kommer det folk innom som spør om å få se fela og noen vil til og med låne å spille på den.

– Det hadde vært fantastisk om noen hadde spilt på den. Den hadde hatt godt av det, da hadde den kommet til sin rett, men det er en museumsgjenstand og vi kan ikke tillate det, sier Björklund.

Hun forteller sagnet om Haltegutten til de som kommer til museet.

Flere eksperter mener at fela er fra 1800-tallet, men etter at Haltegutten skal ha vært aktiv.

Løvehodet på enden av fela er heller ikke unikt. Det var vanlig utsmykking for industriproduserte feler på den tida, men noen eksperter sier at deler av fela er eldre. Ekspertene bekrefter at fela trolig har ligget ute.

– Det er mange spørsmål om både Haltegutten og fela som vi ikke har funnet noen svar på, men det er en spennende historie, sier Björklund.