Fuglekrisen

1 month ago 17


Fuglelivet gjør oss mennesker lykkeligere. Men fuglene er mye mer: De er trafikklys for jorda vi lever på. Og nå lyser det rødt.

Hva gjør så Norge for å stoppe krisen? Foreløpig svært lite.

Vi er opplært til å tenke at fuglene ikke kan snakke. Men de taler i høyeste grad til oss, og det de forteller om er dramatisk. Mengden fugler er i rask tilbakegang.

Flere arter som var svært tallrike for bare noen tiår siden, er i dag sterkt truede. Hettemåke, makrellterne, vipe og krykkje, har alle gått ned 80–95 prosent. Sanglerke (lerke), stær, gråspurv, granmeis, gråmåke, ærfugl og tjeld, alle ned 20–50 prosent.

I boken «Uglenes tale. Hva nattens vesener kan fortelle oss i naturkrisens tid», skriver jeg om hvordan bestanden av hubro – vår største ugle – er redusert med hele 90-95 prosent i Sørøst-Norge.

Hubro

Hubrobestanden har hatt en voldsom tilbakegang.

Foto: Torgeir W. Skancke

Det er urgamle økosystemer som nå forvitrer. Forskere har funnet ut at hubroens hekkeplasser kan være flere tusen år gamle.

Noen arter går også fram, særlig de som er flinke til å tilpasse seg mennesket. Men det store bildet er motsatt.

Mye av det som skjer er nærmest usynlig for storsamfunnet. Mens store katastrofer får mye oppmerksomhet, rakner naturens vev i det stille – maske for maske.

Et eksempel på systemsvikt: For å komme på rødlista over truede arter, er det viktigste hva som har skjedd de tre siste generasjonene for den enkelte art. Langsiktig nedgang kan gå under radaren, og dermed framstår flere arter som feilaktig «friskmeldte».

Så hva er det fuglene prøver å fortelle oss?

Det viktigste: Fuglekrisen er del av en stor og omfattende naturkrise. Fuglene forsvinner fordi det svikter hos både insektene, plantene og fiskene. Fuglene dør altså ikke først og fremst av forurensning, men av sult. Storsamfunnet driver utpining av landskapet, og legger bare smuler igjen.

Offentligheten retter ofte oppmerksomheten mot enkeltarter, som villrein, fjellrev eller villaks. Dette handler om noe langt større enn hver enkelt art. Det er leveområdene deres som svikter: skogen, kysten, havet og fjellet.

Klima får størst oppmerksomhet blant politikerne. Men den klart viktigste årsaken til naturkrisen er naturødeleggelse.

Torgeir W. Skancke

Fuglekrisen er del av en stor og omfattende naturkrise, skriver Torgeir Wittersø Skancke.

Foto: Arild Marum Knutsen

Hele 89 prosent av våre truede arter er truet fordi leveområdene deres forsvinner. Det hevdes ofte at kun et par prosent av Norge er nedbygd. Men enkelttall kan fordreie sannheten. Faktum er at vi de siste 100 åra har totalforandret landet:

  • Hele 70 prosent av skogen i Norge er nå flatehogd. I Sørøst-Norge betydelig mer. Den gamle naturskogen er i stor grad erstattet med mer ensartet plantet skog, langt fattigere på naturmangfold.
  • For 100 år siden var det 5900 km² slåttemark i Norge. Det var her de klassiske blomsterengene fantes, men disse er i dag redusert med over 90 prosent.
  • Det er snart en halv million hytter i Norge, og kommunene har planer for minst en halv million til.
  • Andre store endringer: Utbygging av byer, motorveier, industriområder, vann- og vindkraftanlegg, kraftlinjer, gruver og oppdrettsanlegg.

Det er altså ikke én enkeltårsak til naturkrisen, men summen av vår samlede industrialisering, effektivisering og utbygging. Klimaendringene kommer på toppen av det hele.

Resultatet kan måles i tapt villmark: For 100 år siden besto 50 prosent av landet av villmark. I Sør-Norge er det i dag bare 5 prosent villmark igjen.

Naturkrisen er overveldende godt vitenskapelig dokumentert. Så hvor er engasjementet?

27. september la regjeringen fram en stortingsmelding om natur. Den var ment som Norges oppfølging av FNs ambisiøse naturavtale fra Montreal i 2022, som pekte på nødvendigheten av «akutt handling».

Regjeringens «handlingsplan for naturmangfold» derimot, legger kun opp til ulne og forsiktige tiltak. «Å videreføre den gode, norske praksisen» ser ut til å være omkvedet.

Politikerne snakker derimot svært mye om det grønne skiftet, en satsing på industrielle og teknologiske løsninger for å bremse klimakrisen. Begrepet er på alles lepper, blant politikerne og i næringslivet. Fordi det lukter av gode investeringer?

Torgeir W. Skancke i skogen ved ei hul gammel eik

Gamle og hule eiker er det enkeltelementet i skogen som har knyttet flest arter til seg. I slike trær trives bl.a. kattugla.

Foto: Torgeir W. Skancke

Til tross for NRKs serie «Oppsynsmannen», virker det som store deler av det politiske miljøet ikke har fått med seg at vi har en naturkrise som er like alvorlig som klimakrisen, og som begge henger tett sammen.

Et overhengende spørsmål: Hva skal vi med et grønt skifte som ikke tar hensyn til fuglene, insektene, fiskene og plantene? Skal begrepet ha noen hensikt, må det redefineres.

Storspove

Storspoven lever i kulturlandskap, myr og våtmarker. Arten har gått tilbake med over 70 prosent på 25 år.

Foto: Torgeir W. Skancke

En ny studie som fulgte 45 store fuglearter på trekk, viste at nesten halvparten av dødsfall forårsaket av mennesker (1704 stykker) skyldes kollisjoner og el-støt fra vindturbiner og kraftlinjer.

Og en studie fra Midt-Norge viste at hubrobestanden gikk ned med hele 40 prosent som følge av vindkraftutbygging.

Naturen ber oss ikke om å bygge mer, men mindre. Ja, langt mer natur må få stå urørt. For noen vil det smerte: Kraftprosjekter som må vike, flatehogst i naturskogen som må opphøre og hytteprosjekter som må få nei av kommunestyret.

Svært få politikere tør snakke om det: Vi må begynne å leve annerledes og i pakt med naturen. Ja, til og med utfordre vekstmodellen.

Vi kan ikke fortsette å støvsuge naturressursene. Vi har gjort det altfor lenge.

Fuglene har talt: Redd livsgrunnlaget vårt, det haster.

Publisert 06.10.2024, kl. 16.56

Read Entire Article