Fotballtoppene er malt inn i et hjørne

1 month ago 15

Hvis du har et minimum av organisasjonstalent og mange bekjente, er det neppe vanskelig å kuppe makten i norsk fotball.

tirsdag 27. august kl. 09:44

Det er mer enn tre år siden det ekstraordinære fotballtinget om en mulig boikott av VM i Qatar. Egentlig var det egentlig aldri spennende hva utfallet ville bli. Forbundsstyret fikk med seg 368 stemmer, mens 121 stemte for å boikotte verdensmesterskapet.

Men metodene som ble brukt av forbundsapparatet opprørte mange.

Ledelsen i NFF måtte faktisk bruke sine egne stemmer for å hindre at det ble satt ned en ekstern gransking av det som skjedde.

Kritikken for en udemokratisk påvirkning var berettiget, og ikke minst gikk leder for fotballkretsene rundt omkring i landet over grensen.

I ettertid angrer nok mange på at de ikke stolte mer på at det aldri ville blitt boikottflertall uansett.

Meninger: Vinner kampen. Taper æren.

Ved å benytte seg av såpass mange ugreie midler, har NFF-systemet gjort seg sårbare for kritikk om at sinnelaget deres ikke er demokratisk nok. I brede lag av folket ble mye rettet opp av hvor klar Lise Klaveness var overfor FIFA. Men det hindrer ikke at minnene fra boikott-diskusjonene, som skjedde før presidentskiftet, sitter dypt hos mange.

Nå ligger minnene fra Qatar nærmest som et spøkelse over en sak som ikke fremstår noe mindre krevende å håndtere. VAR.

Referansen til boikottdiskusjonen kommer fort dersom fotballtoppene prøver å styre ordskiftet. Slik sett har de malt seg inn i et hjørne.

Å innta et overordnet standpunkt om menneskerettighetsbrudd og mulige konsekvenser for norsk deltagelse, var åpenbart et spørsmål det var riktig å ta opp på et ekstraordinært ting.

Å endre en turneringsbestemmelse som VAR er ikke nødvendigvis sammenlignbart.

Det er i alle fall mulig å diskutere hvor langt styrets fullmakt bør gå. Et av problemene er at VAR ble ullent behandlet da temaet var oppe på tinget, slik at det er mulig å diskutere hva som egentlig ble eller ikke ble vedtatt. Uansett har saksgangen vært unødvendig knotete.

Nå er det helt åpent hva som kommer til å skje videre.

Raymond Johansen-utvalget er satt ned for å utrede VARs fremtid. Det skal ikke lande noe klart standpunkt, men arbeidet kommer nok uansett til å utløse nye debatter om demokratiforståelsen i norsk fotball.

Så sterke krefter og følelser er i sving om VAR, at det blir ekstra interessant å se hvordan diskusjonen kan påvirke hele fotballens struktur fremover.

Hva skjer dersom organiserte supportere lykkes med å få sine til å melde seg inn i klubbene på bred front? Hva blir følgen om en koordinert aksjon tipper det ene årsmøtet etter det andre? Gitt hvor få som pleier å møte opp i en rekke klubber, er veien kort til å lykkes.

Et nøkkelspørsmål er hvor grensen går mellom hva som er sunn påvirkning versus kupp og hva som er énsaks-aksjonisme.

Hva er egentlig demokrati i norsk fotball?

Det er et større spørsmål enn om man er for eller mot VAR.

På fotballtinget møter normalt rundt ti prosent av de stemmeberettigede klubbene opp. Har vi et representativt demokrati når så få bestemmer over så mange?

I toppfotballen har man organisert seg gjennom Norsk Toppfotball, som dekker Eliteserien og OBOS. Er det demokrati om disse må bøye seg for hva en haug med breddeklubber på tinget mene?

Samtidig har vi VAR bare i Eliteserien, ikke i OBOS. Er det demokrati om klubber som ikke bruker systemet selv får stor påvirkningskraft?

Er det demokrati når en kamp blir stoppet av ren sabotasje?

Spørsmålene er mange flere enn svarene. På mange måter er det sunt at relativt sovende system blir utfordret. VAR-diskusjonen pløyer slik sett ny mark.

Selv mener jeg det er bakstreversk å skulle gå tilbake til linjemannbingo og økt åpning for å lykkes med fusk. I en moderne fotball trenger dommerteamene hjelp av teknologi.

Men jeg blir overhodet ikke overrasket dersom supporterne vinner denne kampen til slutt.

Et skjørt system er trolig relativt lett å kuppe.