Forskere finner mikroplast i kroppene våre, men er studiene gode nok?

Helt overraskende er det ikke.

At forskere i New Mexico i USA sier de nylig fant plastbiter i menneskers hjernevev.

For det har ikke manglet på studier som finner bittesmå plastbiter, også kjent som mikroplast, i ulike kroppsdeler i det siste.

For to år siden kunne vi i forskning.no melde om at mikroplast var funnet i blod for første gang. I vår kom en studie som koblet mikroplast i blod til høyere risiko for hjerteinfarkt og hjerneslag.

Mikroplast er funnet i morkaker og morsmelk, i levere og nyrer, lunger og beinmarg. Og det er funnet i hjernen hos dyr, deriblant mus.

Nå også i menneskehjerner.

Tar tid å gjøre det ordentlig

Men hvor mye plast har vi i kroppens ulike organer, og hva slags helsefare utgjør dette egentlig?

Det vet vi lite sikkert om, for forskningen på dette er helt i startfasen, forteller Dorte Herzke.

Hun er analytisk kjemiker og jobber ved avdeling for mattrygghet ved Folkehelseinstituttet.

Her har hun det siste året vært med på å utarbeide metodikk for å måle mikroplast i mennesker. Målet er å komme i gang med analyser av blod i løpet av vinteren.

– Vi har tatt oss den tiden det tar å gjøre en ordentlig jobb før vi kommer med funn. Da tar det litt lengre tid, før vi har bygget om labben og kjøpt ny infrastruktur. 

I mellomtiden kommer det studier på løpende bånd. Studier som er viktige, siden de kan tyde på at vi står overfor et problem – men som vi bør lese med en klype salt, ifølge Herzke.

Mest plast i hjerneprøvene

Forskerne ved University of New Mexico studerte forekomsten av mikroplast i tre kroppsdeler: leveren, nyrene og hjernen. Kroppsdelene var tester tatt fra obduserte kropper.

De skriver at de fant mikroplast i alle kroppsdelene, men sju til 30 ganger mer i hjernen enn i lever og nyrer.

Rundt halvparten av hjerneprøvene var samlet inn i 2016 og resten i 2024. De nylig innsamlede hjernene hadde 50 prosent mer mikroplast i seg enn 2016-prøvene, ifølge forskerne.

Plasten i de nye hjerneprøvene utgjorde så mye som 0,5 prosent av den totale vekten.

Professor Matthew Campen, som ledet studien, sier til avisa the Guardian at funnet er alarmerende. «Det er mye mer plast i hjernen vår enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg eller vært komfortabel med», sier han til avisa.

12 av hjerneprøvene kom fra folk som hadde demens. I disse hjernene fant forskerne ti ganger mer plast enn i de andre friske hjernene.

Mesteparten av plasten de amerikanske forskerne fant i hjernen, var av typen polyetylen, den vanligste plasten i verden. Polyetylen brukes til å lage blant annet plastemballasje, poser, leker og flasker. (Foto: Emvat Mosakovskis / Shutterstock / NTB)

Var plasten i hjernen eller i labben?

Forskningen er foreløpig bare publisert som en såkalt preprint. Den har altså ikke blitt vurdert og kvalitetssikret av andre forskere ennå og kan fortsatt endres før den publiseres.

Dette betyr at funnene er veldig vanskelige å bedømme enn så lenge, sier Herzke.

Som studien står nå, er det en del ting som bekymrer henne.

– Studien går inn i rekken av tidligere publikasjoner der forskere bruker prøver som er samlet inn til et annet formål enn å analysere mikroplast og der metoden de benytter for å unngå kontaminasjon av håndteringen av prøvene, enten ikke er strenge nok eller ikke er godt nok beskrevet, sier Herzke.

Kontaminasjon er forurensning av prøvene mens de samles inn, lagres og klargjøres til analyse. 

Hvor god kontroll har forskerne hatt på at mikroplasten faktisk var i hjerneprøvene og ikke kom fra prøveutstyr, lufta, klærne til forskerne eller boksen prøven ble oppbevart i?

De amerikanske forskerne peker på at alle prøvene ble behandlet likt, men at det uten tvil var i hjernen de fant mest plast. De peker også på at prøvene fra 2024 inneholdt mye mer plast enn prøvene fra 2016. Dette mener de viser at funnene deres ikke skyldes såkalt kontaminasjon.

Prøver må tas riktig

Men dette er ikke godt nok, ifølge Herzke.

Faktisk har plastforskningsmiljøene blitt enige om at man ikke kan forske på prøver som egentlig ble tatt til andre formål, forteller hun.

– Det er for mye i disse prøvene som ikke er kontrollert for plastkontaminasjon.

Herzke sier at det kanskje kan finnes prøver fra mennesker fra rundt 2020 og fremover som er tatt med formålet å studere mikroplast – der de riktige hensynene er blitt tatt. Prøver som er eldre enn dette, for eksempel studiens kroppsdeler fra 2016, er det egentlig ikke vits i å se på, ifølge henne. I hvert fall ikke når ikke metoden er godt beskrevet.

Herzke er også usikker på om forskerne i den nye studien har klargjort prøvene godt nok for analyse. 

– Hvis rester av vevet er igjen i prøven, så kan dette forstyrre signalet i målingene. 

Ved Folkehelseinstituttet har Dorte Herzke vært med på å utarbeide metoder for å måle mikroplast i mennesker. Målet er å starte med analyser av blod i løpet av vinteren. (Foto: NILU/Markusson)

Dessuten er ikke fagmiljøene i mål når det gjelder å finnet ut av hvordan studiene av mikroplast i kroppen bør gjøres på best mulig måte.

– Dagens metoder for å ta prøver, lagre prøver over tid, behandle prøver før analyse og ikke minst selve analysen i prøver fra mennesker er ikke godt nok utviklet eller brukt av mange nok laboratorier til at vi kan sammenligne tallene som rapporteres, sier hun.

Forsker bak studien: Gamle prøver har verdi

Forskerne i USA er ikke enige i at man ikke kan forske på forekomst av mikroplast i eldre prøver tatt til andre formål.

– Våre data antyder at betydningsfulle observasjoner og konklusjoner kan komme av å studere prøver som er samlet inn tilbake i tid, skriver professor Matthew J. Campen på e-post til forskning.no.

– Dette åpner opp muligheten til å utforske plastforurensning i menneskelig vev over tid, i ulike befolkningsgrupper og med tilstedeværelse eller fravær av spesifikke sykdommer – gitt at prosessen for innsamling har vært konsekvent.

Campen forsker på miljøgifter og helseeffekter ved University of New Mexico, der han leder Matthew Campen Laboratory. Han skriver at samlinger med menneskelig vev er en global ressurs.

– Holdningen om at informasjon som kommer fra slike prøver er ubønnhørlig mangelfull, er usann og kan hindre forskning på dette globale miljøproblemet.

Forskerne bak den nye studien er klar over at metodene deres ikke er perfekte. Det skriver de i et avsnitt om studiens begrensninger. Campen skriver også til forskning.no at de har oppdatert preprinten med mer data etter at studien fikk kritikk som følge av artikkelen i the Guardian.

Viktig studie likevel

Selv om Herzke er kritisk til mange av studiene på feltet, så ønsker hun dem velkommen. 

– De er viktige for å øke oppmerksomheten om mulig helsefare fra mikroplast i mennesker, sier Herzke.

Hun har selv forsket på mikroplast i over 15 år – først i lufta, så i dyr og natur, og nå snart i mennesker.

Mikroplast defineres som små plastbiter som er under en halv centimeter lange. De største bitene er altså noe vi kan se med øynene våre.

– Disse større bitene går stort sett rett gjennom kroppen. Det er ikke dem vi er bekymret for, forklarer Herzke.

Det er de minste bitene, de som kalles nanoplast og som er så små at vi ikke kan se dem, som kan tas opp i kroppen. Studier har vist at de kan gå gjennom tarmvegger. Den nye amerikanske studien antyder at de også kan gå gjennom blod-hjernebarrieren.

Vi har plast i kroppen

Hva det betyr å ha mikroplast i kroppen, vet vi lite om.

– At det ikke er bra, er vi vel alle enige om, sier Herzke.

– Det kan ikke være bra å ha plast i kroppen.

Ikke bare er det snakk om fysiske partikler som kan sitte fast i vev i kroppen, de inneholder også kjemikalier, påpeker Herzke.

– Men vi har ikke kommet så langt at vi vet noe om effekter. Klarer vi å skylle det ut? Sikkert en stor del. Men er det noe som blir igjen? Sikkert litt. Lekker det kjemikalier ut av dem? Kan de utløse fysisk skade? Her er det mye som er ubesvart.

Sammenligner med PCB og PFAS

Det er altså mye vi ikke vet.

– Det var akkurat det samme da vi begynte å måle kjemikalier som PCB-er i mennesker. Eller PFAS. Ingen bruker dataene helt fra starten der i dag, men de viste oss at disse kjemikaliene var der, i menneskene, sier Herzke.

Det tar mange år, gjerne tiår, før metodene for å analysere helt nye stoffer blir bra nok, forteller hun.

– Og med mikro- og nanoplast starter vi nesten på scratch, for nå skal vi se etter partikler og ikke miljøgifter.

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev