Filmskaperne svikter kvinnene

2 hours ago 5

TRUDE TEIGE

forfatter

Faren min var høyt dekorert for sin innsats som los i den norske marinen på Shetland under krigen. I tenårene satt jeg hjemme på Sunnmøre og hørte ham og Gunnar Sønsteby snakke om sine krigserfaringer.

Senere, etter at min far var gått bort og jeg hadde flyttet til Oslo, møtte jeg Gunnar Sønsteby flere ganger.

Med denne bakgrunnen er jeg nok over gjennomsnittet interessert i krigsfilmer og krigslitteratur, og jeg tenker at med alle heltefilmene som er laget i Norge, skulle det bare mangle at det ikke ble laget en om «Kjakan».

Men helt siden jeg selv begynte å skrive skjønnlitteratur inspirert av sanne krigshistorier og virkelige hendelser, har jeg lett etter det ufortalte og hatt hovedfokus på kvinnehistorier og de ufortalte historiene.

Jeg har lest tusenvis av sider om menn. Innimellom har jeg funnet spor etter kvinnene.

For krigshistorien, ikke bare i Norge, er i hovedsak fortalt av menn og handler om menn, og om heltene.

Det er forståelig at denne bærende fortellingen dominerte etter krigen, men det er underlig at i norske filmer i dag blir krigen fremdeles like ensidig fremstilt, og de forteller bare deler av motstandshistorien.

Jeg kunne nevnt en haug med kvinnehistorier som hadde egnet som spillefilmmateriale.

La meg nøye meg med fortellingen om Anne-Sofie Østvedt, som var en av lederne i Milorg. Etter frigjøringen i 1945 fikk hun imidlertid ikke gå i paraden foran Slottet sammen med de andre mannlige lederne i organisasjonen.

Episoden er et eksempel på urettferdighet, og ved å fokusere ensidig på mennenes motstandskamp, gjentar norske filmskapere denne urettferdigheten.

I mange år har jeg undret meg – og etter hvert irritert meg grundig – over en ensporet norsk filmbransje som nesten bare forteller de samme krigshistoriene igjen og igjen og baserer filmene på historier vi kjenner fra før.

I tillegg til ikke å interessere seg for kvinnenes krigshistorie, svikter norske filmskapere også på et annet område. De utvider ikke fortellingen om krigen. Kanskje det eneste de er opptatt av er å underholde.

Men det er fullt mulig både å underholde og gi oss ny innsikt og forståelser for de menneskene som opplevde krigen og de valgene de tok. Hvor mange filmer om Jan Baalsrud eller tungtvannsaksjonen trenger vi egentlig?

For meg toppet det hele seg da det ble kjent at to spillefilmer om senkningen av Blücher var tildelt til sammen 20 millioner i støtte fra Norsk filminstitutt.

Jeg kjenner ikke filmbransjen godt, men jeg lurer på hva de tenker i Norsk filminstitutt? Savner de kvinnefortellingene? Savner de nye ideer?

Etter at tildelingen ble kjent, oppsto det en debatt om det ble laget for mange krigsfilmer. Noen burde stilt spørsmålet: Burde det ikke bli laget annerledes krigsfilmer?

I flere år tenkte jeg at alt jeg hadde hørt fra min egen familie kunne egne seg i en roman.

Men for å skrive romaner trengte jeg mer kunnskap, og jeg tok kontakt med Ragnar Ulstein. Under krigen var han løytnant i Kompani Linge. En av heltene. Etter krigen ble han journalist og forfatter, og han har skrevet noen av de meste kjente sakprosabøkene om andre verdenskrig.

Men jeg vil ikke skrive enda en heltehistorie, sa jeg. Hva skal jeg skrive om da?

Ragnar Ulstein tenkte seg om lenge. Så svarte han: Da synes jeg at du skal skrive om tyskerjentene.

Hva? tenkte jeg forbauset. Vil krigshelten at jeg skal skrive om «det skamfulle»? De jeg kjenner, var minste like bra folk som motstandsmenn jeg kjente, fortsatte han.

Desto mer Ulstein fortalte og øste av sin kunnskap og engasjement, skjønte jeg at jeg bare kjente en liten del av krigshistorien. Menns heltehistorier.

Etterpå brukte jeg flere år både i Norge og Tyskland på å grave i historien om norske kvinner som giftet seg med tyske soldater og dro til Tyskland.

En av kvinnene jeg møtte, hadde bodde nesten hele livet i Tyskland, og hun hadde sitt norske statsborgerskap fordi hun giftet seg med mann hun forelsket seg i.

Det gjorde et enormt inntrykk på meg da hun holdt opp sitt norske pass, som hun hadde fått tilbake etter å ha flyttet hjem til Norge, og så på meg med en merkelig blanding av glede, sorg og sinne i øynene, og sa:

Nå er jeg endelig god nok for dette landet.

Hva tenker du?Bør det lages flere norske krigsfilmer om kvinnelige helter eller antihelter? aJa, helt enig med kronikkforfatteren.bNei, det er en oppkonstruert problemstilling.cEr lei av norske filmer om Krigen.

Noen år senere konstaterte daværende statsminister Erna Solberg at behandlingen av disse kvinnene var i strid med grunnloven. De ble dømt på et moralsk grunnlag uten å ha begått en forbrytelse, uten rettssak, og de ble dømt til å ikke være en av oss.

Historiene deres er like dramatiske som heltehistoriene, bare på en annen måte. De er like viktige i fortellingen om hvordan krigshistorien har formet oss som nasjon. Men den er tydeligvis ikke viktig nok til å lage en film om.

Er det fordi det handler om kvinner? Er det fordi det ikke er heltehistorier?

Selvsagt må filmskaperne være opptatt av at filmer drar publikum til kinoene og gir klingende mynt i kassa.

I fjor var boken som denne kvinnen inspirerte meg til å skrive en av de mest solgte bøkene i Tyskland, så ingen kan hevde at kvinnehistorier ikke er kommersielle nok.

Det er begrensede midler til kostbare krigsfilmer. Bransjen bør gå i seg selv og bruke pengene på historier som forteller noe nytt.

For å kjenne vår identitet må vi kjenne hele historien om oss. Både det heltemodige og det skamfulle. Både mennenes historie og kvinnenes.

Norsk filmbransje forteller bare halvparten av historien. Det er bare halvparten av sannheten om oss.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article