Filmanmeldelse «Twisters»: Slett ingen katastrofe

ER DET ET FLY? ER ET SUPERMANN? NEI, DET ER TYPISK NORSK SOMMERVÆR: Daisy Edgar-Jones, Anthony Ramos og Glen Powell (fra venstre) i «Twisters». Foto: Melinda Sue Gordon / Warner Bros

Jo, det finnes dårlig vær.

• Morten Ståle Nilsen

fredag 12. juli kl. 09:17

«Twisters»

• Med: Daisy Edgar-Jones, Glen Powell, Anthony Ramos, Brandon Perea, Sasha Lane
• Regi: Lee Isac Chung
• Premiere på kino fredag 12. juli
• Katastrofefilm / thriller. USA. 12 år. 2 timer og 2 minutter.

For fem år siden var de unge og overivrige, med roser i kinnene og en lysende fremtid foran seg. Kate (Daisy Edgar Jones) og Javi (Anthony Ramos) var del av et vitenskaps-prosjekt på college:

Et tornadotemmer-team som ville finne ut om det var mulig for mennesker å uskadeliggjøre tromber før de treffer bakken.

Kate hadde vært interessert i tornadoer siden barnsbein av, en naturlig følge av å vokse opp i Oklahoma. Ut på bondelandet bar det, med pickup-trucken full av primitivt måler- og opptaksutstyr, og lasteplanet fylt opp med tønner med en eller annen kjemisk guffe som i teorien skulle kunne fikse biffen.

VIL GJØRE NOE MED VÆRET: Daisy Edgar-Jones i «Twisters». Foto: Melinda Sue Gordon / Warner Bros.

Det gikk skikkelig dritt. Kate og Javi var de eneste som overlevde eksperimentet. De mistet tre venner den dagen, én av dem var Kates kjæreste. «I love Oklahoma!», hadde hun sagt på vei ut i bilen den dagen. Det gjør hun ikke lenger.

Fem år senere er hun en ulykkelig værforsker og kontorrotte i New York. Inntil Javi en dag, mot alle odds, får låne henne i en uke. Til nok et eksperiment, igjen i hjemstaten, i regi av selskapet han har stiftet.

Kate og Javi har ikke bransjen for seg selv lenger. En «tornado-jeger» ved navn Tyler Owens (Glen Powell) og teamet hans har nemlig funnet ut at det er penger å tjene på disse greiene.

Nærmere bestemt ved å reise rett inn i stormens øye – bokstavelig talt – og gjøre dumme ting der, som for eksempel å skyte fyrverkeri opp i tornadoene, filme «stuntene» og legge dem ut på YouTube.

INFLUENCER-DOUCHEBAG: Glen Powell i «Twisters». Foto: Melinda Sue Gordon / Warner Bros.

Kanalen hans har én million følgere, hevder han, og han har den uspiselige selvtilliten til en influencer-douchebag.

Kate avskyr ham, den tølperen. Men! Jo oftere han kommer i veien, jo mer begynner hun på å tvile på det elendige førsteinntrykket hun fikk.

Tyler kan noe om vær. Han er utdannet meteorolog. Han oppfører seg som en dustete, Budweiser-drikkende cowboy, men viser seg å være en gullgutt innerst inne.

En idealist også, faktisk. Dét går opp for Kate idet hun begynner å sette spørsmålstegn ved motivene bak vennen Javis virksomhet.

Du tror vel ikke at to så attraktive mennesker som Edgar-Jones og Powell er med i én og samme film for å ikke bli forelsket? Etter umake par/motsetninger tiltrekker hverandre-prinsippet? Javi, stakkars, liker ikke utviklingen.

ATTRAKTIVE METEOROLOGER: Daisy Edgar-Jones og Glen Powell i «Twisters». Foto: Melinda Sue Gordon / Warner Bros.

«Twisters» er noe ingen har bedt om: En relativt frittstående oppfølger til en film, «Twister» – uten den ekstra s-en – fra 1996. En av de mange katastrofe/moder jord slår tilbake-filmene som kom i kjølvannet av «Jurassic Park» (1993).

Undertegnede kan huske at den fantes, men ikke om jeg har sett den. De færreste har tenkt på den siden – åh, 1998.

Det betyr ikke noe, all den tid denne ferske filmen fungerer så godt på sine egne, riktignok ikke voldsomt ærgjerrige wannabe-sommerblockbuster premisser.

Lee Isaac Chung – til nå mest kjent for indie-dramaet «Minari» (2020) – viser seg å være en forbløffende stødig action-koreograf. De voldsomme uværs-scenene, hvori mennesker og hus rykkes opp og flyr av gårde inn i malstrømmen på himmelen, er genuint redselsfulle.

HUI, HVOR DET GÅR: Glen Powell forsøker å redde Sasha Lane i «Twisters». Foto: Melinda Sue Gordon / Warner Bros.

Edgar-Jones, så god i «Normal People» (2020), virker litt fortapt innledningsvis. En klassisk engelsk rose-type, ikke «harry» nok til å kunne overbevise som en bondejente fra Oklahoma (aksenten er heller ikke hundre prosent). Det går seg til etter hvert som handlekraften i henne vokser frem.

Powell, derimot, nyter å være filmstjerne (se også: «Anyone But You», 2013 og den strålende «Hit Man», som går på kino nå). Han ser ut som en ung Clint Eastwood. Det hvite, litt nedlatende gliset hans er nesten like selvbevisst shit-eating som den unge Tom Cruise’.

Romansen dem imellom er forutsigbar. Manuset er generelt like lite originalt som – tja, et action/katastrofefilm-manus fra 1996.

Men Chung har full kontroll på spenningen, som skrus noe innmari til i løpet av de siste 30 minuttene. Det er det som teller i denne sammenhengen.

Spesielt ett spørsmål om Glen Powell skaper engasjement:

Les også