Filmanmeldelse «The Bikeriders»: Rotløse voksne

4 months ago 40

DRAMA

«The Bikeriders»

Premiere på kino fredag 5. juli

USA. 15 år. Regi: Jeff Nichols

Med: Austin Butler, Jodie Comer, Tom Hardy, Mike Faist, Michael Shannon

Ja, men dette er jo nesten eksakt et sånt amerikansk drama som filmelskere i min alder, og omtrent min høyde, pleier å etterlyse, og synes det lages altfor få av. (Lengselen har det med å melde seg ekstra sterkt hver gang det står en superhelt på døren):

Et lite et, vemodig, ikke for dyrt, fritt for mennesker som kan fly, som legger mer vekt på stemning og atmosfære enn eksplosjoner og CGI, hvori severdige skuespillere kan få gjøre jobben sin, til en forandring, og vi kan stole på at det ikke kommer en oppfølger om tre år.

«The Bikeriders» er for unnselig til å kunne kalles et mesterverk. Den kommer strengt tatt ikke i nærheten av være noe så høytidelig. Filmen er heller ikke noe du «må» se (du må ingen ting). Den gjorde meg likevel varm om hjertet.

Se traileren her:

Jeff Nichols’ film er basert på en bok av den amerikanske fotojournalist-legenden Danny Lyons, som i årene mellom 1965 og 1973 bedrev en type mild walraffing – undersøkende journalistikk, i dette tilfellet observerende snarere enn deltagende – i et motorsykkelmiljø i utkanten av Chicago, Illinois.

Det han registrerte i løpet av disse årene var hvordan miljøet gikk fra å være en løs gruppering, stort sett bestående av folk som av ulike grunner ikke fant seg til rette i A4-voksenlivet, til å hardne til noe mer truende:

En hierarkisk organisasjon, med ledere og fotsoldater, perfekt bygd opp og strukturert for å bedrive atskillig mer lyssky virksomhet enn bare øldrikking og motorsykkel-mekking. Det handler om hvordan en gruppe entusiaster, ble til en gjeng, og deretter en kriminell gjeng.

The Vandals kaller de seg, og består blant andre av den kjekke, fåmælte Benny (Austin Butler), den stutte, også ganske fåmælte Johnny (Tom Hardy), den insektspisende halvtomsingen Cockroach (Emory Cohen) og solide Brucie (Damon Herriman).

Den intense Zipco (Michael Shannon) er også med. Etter hvert også Funny Sonny (Norman Reedus), en kalifornier med uforglemmelig tanngard.

Vi lærer disse å kjenne via perspektivet til Kathy (Jodie Comer), som har bikube-frisyre og en drøm om å unnslippe det mest sjeleknusende husmorlivet. Hun forelsker seg, som rimelig er, i Benny, og forteller sin historie til journalisten Lyons, som spilles av gnager-ansiktet Mike Faist.

Stilen er av og til kvasidokumentarisk, og hele veien nostalgisk. Retro-hoder som mener at ingenting noen gang så så bra ut som i USA som på 1950- og 60-tallet, har en buffé for øynene i vente. Lydsporet er stint av eviggrønne popklassikere.

Selv konfrontasjonene og slåsskampene har til å begynne med noe uskyldig, nesten romantisk ved seg. Disse mennene, skjønner vi, er bare noen store barn, ufarlige for alle unntatt dem selv (hjelmer er ikke på agendaen, det drikkes og røykes over en møkkete motorsykkel-støvel).

Men så skjer det noe, og det skjer så gradvis at vi nesten ikke legger merke til det. Noen avslører svak impulskontroll. Andre kommer hjem fra Vietnamkrigen og begynner med harde stoffer for å behandle PTSD-en. Noen dør. Nye, yngre og sintere krefter kommer til. Shit, også kjent som livet, happens.

Uskylden svinner hen. Gullæraen går mot slutten.

Butler spiller Elvis Presley enda én gang, og gjør det bra. Han ulmer – herrejemini, som han ulmer! Hardy går for sin side for «en full Marlon Brando» – og da like mye Brando i «Gudfaren» (1972) og «Apokalypse nå!» (1979) som i motorsykkelfilmen mesteren også spilte i (og som flimrer over TV-skjermen hjemme hos Johnny): «Vill ungdom» (1953). Hardy overspiller inntil det parodiske. Men det er nå stilen hans.

Comer er vel omtrent den eneste kvinnen som får formulert så mye som en setning i dette macho miljøet. Men hei. Det var sikkert sånn det var.

Ingen «stor» film. En fin liten én.