Filmanmeldelse «Quislings siste dager»: Livløst om landsforræderen

4 weeks ago 5

«Quislings siste dager»

Med: Gard B. Eidsvold, Anders Danielsen Lie, Lisa Loven Kongsli, Lisa Carlehed, Arthur Hakalahti, Øyvind Brantzæg

Regi: Erik Poppe

Premiere på kino fredag 13. september

Drama. Norge. 12 år. 2 timer og 26 minutter.

«Jeg bare minner om at jeg var Norges statssjef i fem år!», skriker Vidkun Quisling (Gard B. Eidsvold) til betjenten bak skranken på politistasjonen i Møllergata i Oslo. «Jeg forventer å bli behandlet med respekt og ikke som en forbryter!».

Kravet blir ikke etterfulgt. Det er 9. mai 1945, og landssvikeren skal tilbringe resten av sine dager i en celle. Fangevokterne holder døren åpen, slik at han ikke skal kunne ta livet av seg før dommen som venter ham faller.

Men en sjelesørger skal han få. Norge har gjeninnført dødsstraff, men ser på seg selv som et kristent, sivilisert land. Sykehuspresten Peder Olsen (Anders Danielsen Lie, som kler hatt) får det lite ettertraktede oppdraget. Han har ord på seg for å være en menneskekjenner.

Store deler av «Quislings siste dager» er et kammerspill mellom disse to, «inspirert av» – som det med forbehold heter – Olsens etterlatte dagboksnotater (deler innholdet først ble kjent via denne artikkelen i VG).

Hvor mye av dialogen som holder seg til kilden (som ikke har vært offentliggjort i sin helhet), og hvor mye som skal tilskrives manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram-Eliassen, er ikke godt å si. Quislings siste ord er for eksempel lett omskrevet, av årsaker man ikke umiddelbart forstår.

Men inntrykket vi sitter igjen med, er dette: Quisling angret først ingenting. Så angret han kanskje litt, muligens på grunn av en siste rest gudfryktighet. Deretter gikk han tilbake til å ikke angre igjen.

Samtalene de to fører, er stort sett høflige, men avbrutt av hyppige raseriutbrudd. Olsen og Quisling snakker ikke mye om politikk som sådan, og lite om «ministerpresidentens» oppvekst og bakgrunn. Diskusjonene kretser rundt moralfilosofiske spørsmål. Noe man vil tro passer regissør Erik Poppe godt.

TID TIL Å TENKE. MEN GJORDE HAN DET?: Gard B. Eidsvold i «Quislings siste dager». Foto: Agnete Brun / SF Studios

Men de slår ikke gnister, og Quisling vender alltid tilbake til det steile utgangspunktet. Han «reddet Norge», hans «intensjoner var gode», han «er uskyldig» og har intet å beklage.

Det største gjennombruddet inntreffer da prestesønnen Quisling spør: «Tror du man kan ta så feil av sin livsoppgave? Hvordan går det da?».

Publikum er blitt hjulpet på vei mot dette øyeblikket, i kraft av at vi har fått iaktta Quisling når han er helt alene.

Da knærne hans tilsynelatende svikter under tyngden av det han har gjort. Under det som ser ut som et panikkanfall. Da han brekker seg etter nok et uappetittlig måltid sild og potet («god bondekost!»). Da han for sitt indre øye ser for seg ansiktene til sine landsmenn, som hater ham.

Manusforfatterne skildrer også hvordan Quisling bryter ut i stum gråt, faller på kne og mottar nattverden i løpet av sin siste kveld i live. Hvorvidt dette skjedde i virkeligheten, vet jeg ikke. Men jeg vil tro at de tørre vitsene (!) film-Olsen og film-Quisling utveksler, hører hjemme på kontoen for fri drømmefabrikk-fantasi.

I mangel på en hovedperson som beveger seg av flekken, har manuset gitt Olsen en indre krise. «Jeg begynte nesten å like ham [Quisling]», sier han. Sjelesørgeren begynner imidlertid å vakle da han blir stilt øye til øye med «det ufattelige i ethvert menneske» under rettssaken.

Ekteparet Peder og Heidi Olsen (Lisa Loven Kongsli) har selv hjulpet til med å gjemme et eldre jødisk ektepar i et kott i hovedstaden. Nå avdekkes det sakte, men sikkert at «flere tusen» jøder skal ha blitt drept i dødsleirer i utlandet. Aktoratet viser til en tale i Trondheim, der Quisling forsvarte deportasjonene av de norske jødene. Vi får ikke se den.

Olsens religiøse krise, og de dertil hørende samtalene mellom ham og Heidi, blir aldri veldig medrivende eller interessante. «Søndagsskoleteologi!», fnyser Quisling på et tidspunkt. Litt sånn føles det.

Vitnemålene er mer matnyttige. Blant andre det til barndomskameraten Vilhelm Ullman (spilt av musikeren Stein Torleif Bjella), som går rett på personligheten. Eller «gåten» som hans forsvarer Henrik Bergh (Øyvind Brantzæg) – strategisk – kaller Quisling.

Quisling var oppvakt, sier Ullman, opptatt av ting gutter på hans alder sjelden var opptatt av. Han var også sjenert og ensom, plaget av mindreverdighetskomplekser. Da de møttes sist, hadde han blitt forrykt. Her er det vanskelig å ikke tenke på Anders Behring Breivik.

Det lille vi ellers får vite om Quisling før krigen, primært om den humanitære innsatsen hans med Nansenhjelpen i Ukraina, tilflyter oss via selvskryt og kona Maria (Lisa Carlehed, som gir denne filmen noe den sårt trenger: farge). Det tredje og siste møtet i fengsel mellom de to, der hun trygler ham om å uttale ordene «jeg elsker deg», er en av filmens beste scener.

«Quislings siste dager» har sin tittel i behold. Den som venter seg en biografisk film om hele livet, hele mennesket, hele «gåten», ser feil film. Hovedpersonen rekker så vidt å nevne navnet på den filosofiske overbygningen han forsøkte å stable på beina: universismen. Men han snakker ikke om den.

Mannen vi møter, er for lengst urokkelig. «Jeg var blendet av min fedrelandskjærlighet til Norge! Jeg burde viet meg til noe større!», er det beste han klarer.

Den tidligere fotografen Poppe og filmfotografen Jonas Alarik komponerer fine, sobre bilder. Eidsvolds raseri er fryktinngytende. Filmskaperne lykkes i å formidle noe om alvoret i det å ta Quislings liv. Det kommer sent, men godt.

Det er godt håndverk. Men som helhet må jeg si at det er noe traust, programmessig og utilfredsstillende med «Quislings siste dager».

Jeg var mindre nysgjerrig på og interessert i Vidkun Quisling da jeg vandret ut av kinosalen, enn da jeg gikk inn. Jeg var lei av ham, slik man går lei av et trassig, påståelig barn.