Filmanmeldelse «Nr. 24»: Motstandskamp for kids

3 weeks ago 13

«Nr. 24»

Med: Sjur Vatne Brean, Erik Hivju, Ines Høysæter Asserson, Ulrik William Græsli, Lars Berge, Lisa Loven Kongsli, Per Kjerstad, Jacob Jensen, Ingvild Holthe Bygdnes

Regi: John Andreas Andersen

Premiere på kino onsdag 30. oktober

Krigsfilm / biografi. Norge. 12 år. 1 time og 51 minutter.

Lenge er filmen om Norges mest dekorerte motstandsmann fra andre verdenskrig et ordinært helteportrett.

Et kjøss til «Kjakan», en filmatisert Oslogjengens «greatest hits» med de forventede nedslagene i kronologien: Bombene som gikk av i arbeidskontoret i Oslo og på Kongsberg Våpenfabrikk i 1944, likvideringen av den forhatte sjefen for Statspolitiet og så videre.

Men filmskaperne har fått med seg at man ikke kommer unna med rene helgenbilder lenger. Litt tvetydighet, litt ambivalens, må til. I «Nr. 24» besørges dette på ganske elegant vis, i form av en ramme som også er ment å gjøre historien om Sønsteby aktuell for folk som så vidt var født da Sønsteby døde i 2012, 94 år gammel.

Vi møter den aldrende Sønsteby først, i Erik Hivjus skikkelse. Han skal holde foredrag til en aula full av skoleelever på Rjukan, der han selv ble født og vokste opp.

«La oss snakke om verdier», begynner han. Hvorpå det klippes til en scene som utspiller seg i 1937, der den unge Sønsteby (Sjur Vatne Brean) er på skitur med en venn i fjellene, og havner i en diskusjon om hva begreper som demokrati og ytringsfrihet betyr.

Sjur Vatne Brean var nevøs før innspillingen av den viktigte scenen i «Nr. 24»:

Så går «Nr. 24» i gang med å gjøre rede for hvordan den unge revisoren omskapte seg selv til den motstandskampens superhelt vi kjenner. Hvordan han levde som en flyktning i egen by, hvordan faren Gustav ble sendt til Grini og hvordan flere av vennene hans ble torturert eller endte opp døde.

Hva var det med «Kjakan» som gjorde ham til krigens mest effektive sabotør? Nitid planlegging og et kaldt hode, helt sikkert. Og askese: Overfor allierte hevdet Sønsteby å ikke ha hatt sex eller smakt alkohol siden krigsutbruddet. Noen mennesker er mer dedikerte enn andre.

Han får opplæring i England og Skottland, og blir kjent med nøkkelpersoner som Jens Christian Hauge (Jacob Jensen) og Gudrun Collett (Lisa Loven Kongsli). Han møter kong Haakon i London, som i u-rojale ordelag ber ham om å jage nazi-pakket ut av landet. Den innbitte Sønsteby vil alltid tilbake til Oslo, jo før jo heller.

Motstandskampen involverer likvideringer. Ikke bare av tyskere, men også norske nazister og angivere. Her er det at «Nr. 24» enten den vil det eller ikke er nødt til å stoppe opp og gå litt i seg selv.

Det gjør den i form av en ung jente i aulaen der den gamle Sønsteby taler (Flo Fagerli). Hun er fra en familie som ble direkte berørt av et av de drøyt 80 drapene, og vil vite om krigshelten har noe å si om dem.

Det har han innledningsvis ikke. Minnene er gjemt bort i den nederste skuffen i skapet i hodet, og de radikale ungdommene må forstå at i krig er det andre regler. Sønsteby ignorerer henne, og fortsetter å snakke om fred og frihet. Men det blir et patosfylt møte på bakrommet til sist.

«Nr. 24» hopper som forventet bukk over debattene som ble reist av senere års mest omdiskuterte norske sakprosabok: Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?» (2018). Det er måte på hvor mye kompleksitet den kan ta opp i seg. I spørsmålet om likvideringene kunne legitimeres, lander den, så vidt jeg kan forstå, på et utvetydig «ja».

I en tid da det igjen er krig i Europa, og forsvarsviljen i Norge er større enn på flere tiår, vil de færreste si seg helt uenige i det. Det er uansett mer interessant at filmen tar opp i seg denne problematikken enn at den ikke skulle gjøre det.

«Nr. 24» er effektivt fortalt, med thriller-tempo og i en regi-stil som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet, og finfint spilt av både Hivju og Vatne Brean. Begge har en fysisk likhet med Sønsteby, og enda mer med hverandre: De to skuespillerne, henholdsvis 77 og 24, har de samme falke-aktige trekkene, det samme markante nesepartiet.

Filmen tar seg frihetene vi på godt og vondt er blitt vant til at historier basert på virkelige hendelser tar seg, og byr på noen språklige anakronismer («er vi der, liksom?»). Det er en kosmetisk svakhet at den i det store og hele er innspilt i Litauen. For folk som kjenner Oslo godt, er dét veldig merkbart. Men det er langt fra sikkert at det vil plage filmens målgruppe.

Og målgruppen er for én gangs skyld ikke eldre mennesker – det store og sovende, men innbringende publikumet som tilsynelatende kun går på kino når det er en film om andre verdenskrig på plakaten, og som kan huske Sønsteby som en fremdeles levende legende.

Nei, «Nr. 24» er motstandskamp for kids, en film om andre verdenskrig som er egnet til å forberede oppvoksende slekter på en fremtid som ser mindre lovende ut enn på lenge.

Mange krigsfilmer er advarsler fra historien, og «Nr. 24» føles i strekk som en rekrutteringsvideo for forsvaret. En deprimerende tanke? Gud, ja. Men filmen fungerer.

Read Entire Article