Filmanmeldelse «Longlegs»: Ekkel-skrekk

3 months ago 85

Denne filmen er en vellykket viral markedsføringskampanje.

Morten Ståle Nilsen

fredag 2. august kl. 13:30

«Longlegs»

Med: Maika Monroe, Nicolas Cage, Blair Underwood, Alicia Witt, Michelle Choi-Lee

Regi: Oz Perkins

Premiere på kino fredag 2. august

Skrekkfilm. USA. 15 år. 1 time og 41 minutter.

Regissør og manusforfatter Oz Perkins er sønnen til Anthony, skuespilleren som spilte Norman Bates i Alfred Hitchcocks «Psycho» (1960). Som sådan kan man hevde at han er født inn i skrekkfilm-bransjen.

Han har i alle fall fått med seg hvor viktig musikk, scenografi og lyddesign er for å bygge forventning og frykt. Jeg mener, hva ville den berømte dusjscenen i den ovennevnte filmen vært uten Bernard Herrmanns lydspor?

Det okkulte mysteriet i «Longlegs», selve plottet, er nesten overrumplende svakt. Tvisten mot slutten er ikke mer overraskende enn at du kan se den komme på en mils avstand. (Det er bare å følge med på hvem som er mest gusten i trynet).

Men jaggu. Perkins vet å kompensere. Ikke bare med de obligatoriske hoppe-i-kinosetet sjokk-øyeblikkene. Men også i kraft av det kvasi-kunstneriske visuelle uttrykket:

«Longlegs» utspiller seg tilsynelatende i sin helhet på kvelds- og nattetid, i fuktig vær. Folk jobber i nakne, dårlig belyste kontorer, eller i isolerte hjem/hytter langt ute i skogen.

Bildekomposisjonene er kalde og kvadratiske, gjennomdesignede for maksimal klaustrofobisk effekt. Rommene der de mistenkte lever, er innredet i det J.D. Vance ville kalt klassisk gal, ensom kattekvinne og/eller psykotisk seriemorder-stil:

Så rotete, så ekle, så overfylte med gamle, rare, støvete ting, at vi bare vet at de som lever i dem aldri i livet kan være ved sine fulle fem.

Ja, og så er det lyddesignen, som Perkins’ har gjort seg flid med. Den er effektiv. Hvilket altså trengs, ettersom historien i seg selv er så skral.

«Longlegs» har nytt godt av en vellykket viral reklamekampanje i sosiale medier, er en av sommerens slagere på kino i USA og kan skilte med en skuespillerinnsats av Nicolas Cage som er mer camp enn egentlig fryktinngytende. Men slagkraftig nok for det.

Han gestalter en glamrock-diggende seriemorder som har operert i over to tiår. Men høyst sporadisk, tilsynelatende etter en okkult intern almanakk, en slags satanisk algoritme. Og etter alt å dømme med en umælende håndlanger ved sin side, som har utført de bestialske drapene (hvori hele barnefamilier, alltid bosatt langt utpå bygda, er gått med).

Clarice Star ... – unnskyld, agent Lee Harker (Maika Monroe) – er den unge FBI-kvinnen som er kalt inn for å etterforske hendelsene. Hun er halvt synsk, subsidiært veldig intuitiv, befinner seg et eller annet sted på spekteret, er ikke så flink med barn at det gjør noe og har den fordelen/ulempen at hun selv fikk et uønsket besøk av «Longlegs» i barndommen tidlig på 1970-tallet.

Hun overlevde, mot betydelige odds. Nå er vi på 1990-tallet (agent Carter, fint spilt av Blair Underwood, har et bilde av president Clinton på veggen), og unge Lee er den eneste som kan komme til bunns i mysteriet.

«Longlegs» ikke bare inviterer til, men insisterer på å bli sammenlignet med et par eldre skrekk-klassikere. Fremfor alle Jonathan Demmes «Nattsvermeren» (1991; dynamikken mellom Harker og «Longlegs» er tatt rett ut av Clarice Starling/Hannibal Lecter-dreieboken). Men også David Finchers «Zodiac» (2007), med sine gåter og koder.

Begge er mesterverk, som har gitt mat til marerittene våre i henholdsvis 33 og 17 år. Jeg kan med sikkerhet si at «Longlegs» ikke vil virke like lenge. Den er en midlertidig brukbar etterligning, dog, uhyggelig nok til å gi oss et par støkk i sommersolen. Trass i at den er langt mer form enn innhold.

Monroe – affektert mutt snarere enn enigmatisk på ekte – er ikke videre god som helten. Men Cage koser seg, selvfølgelig. I sminke som får ham til å se ut som en uhellig hybrid av Marilyn Manson og en Hollywood-frue på det tredje tiåret med daglige Botox-injeksjoner.

Terningkast fire er snilt. Men jeg er, i motsetning til «Longlegs», ganske snill.