Filmanmeldelse «Kinds Of Kindness»: Misantropiske mysterier

4 months ago 50

Vanskelig, ganske kjedelig – og neppe veldig dyp.

Morten Ståle Nilsen

fredag 5. juli kl. 10:57

DRAMA / KOMEDIE

«Kinds Of Kindness»

Premiere på kino fredag 5. juli

USA. 15 år. Regi: Yorgos Lanthimos

Med: Emma Stone, Jesse Plemons, Willem Dafoe, Margaret Qualley, Hong Chau

Så du fryktet at den greske auteur-nihilisten Yorgos Lanthimos hadde blitt mjuk og medgjørlig på sine gamle dager (han er 50)?

Etter den tredje og siste og strengt tatt svakeste akten i den ellers overveiende eminente «Poor Things»?

Pust med magen. Det satiriske, sarkastiske gliset hans er tilbake her, i en antologi-film der han nok en gang kaster oss rett ut i det store, svette, eksistensielle ubehaget.

«Kinds Of Kindness» består av tre relativt lange kortfilmer. Det er de samme skuespillerne som går igjen i dem: Størrelser som Emma Stone, Jesse Plemons og Willem Dafoe – liksom typiske Lanthimos-karakterer, alle sammen.

Videre oppadgående stjerner som Hong Chau, Margaret «datteren til Andie MacDowell» Qualley og Joe «eksen til Taylor Swift» Alwyn.

Overbygningen? Ideen som binder disse tre historiene sammen? Litt opp til øyet som ser, som vanlig er i Lanthimos-sammenheng. For meg handlet det om autonomi. Fri vilje, eller mangelen på sådan.

Kort:

I den første delen møter vi en mann, spilt av Plemons, som neppe en gang har hørt om begrepet fri vilje, som lever i en slags slave-symbiose med sjefen sin i bygg- og anleggsbransjen (Dafoe).

Forholdet er ikke utelukkende av profesjonell art. Det er seksuelt også, og involverer Qualley. Objekter av spesiell signifikans som dukker opp underveis: Ayrton Sennas hjelm, en tennisracket som har tilhørt John McEnroe, Michael Jordans Air Jordans.

Tegn på at Lanthimos’ sadisme strekker seg hele veien til skuespillernes garderobe: Plemons’ alt for stramme, lilla høyhalsede genser. Dafoes kortbukse og sokker i kne-lengde.

I den andre handler det om en politimann hvis kone, spilt av Stone, bokstavelig talt blir strandet på en øde øy (hun er havforsker). Da hun kommer tilbake, er mannen overbevist om at hun ikke er den hun utgir seg for, men en bedrager, hvorpå han utvikler forfølgelsesvanvidd.

Tydelige tegn på Lathimos’ sadisme: Kroppsvekt er viktig i denne delen, slik den spiller en rolle i alle tre.

I tredje og siste akt jakter en kvinne (Stone) og en mann (Plemons) etter en person med helt spesielle egenskaper. De er medlemmer i en sekt der sex har en sentral rolle i statuttene.

Den ledes av Dafoe. Vann – iblandet tårer – er et tilbakevendende tema, og kvinnen har en eksmann og en datter hun har brutt all kontakt med (fri vilje, ikke sant).

Lanthimos’ har kledd opp Plemons i posete sexkult-klær, og bedt ham om å se komatøs og lobotomert ut i ansiktet (hjernevasket, sant). Han har kledd opp Stone i en burgunder dress som perfekt matcher det dyprøde håret hennes. Hun ser mot alle odds bra ut, all den tid hun er Emma Stone. Og hun (rå-) kjører i en lilla Challenger.

En stund – til cirka halvveis ut i den andre historien – er det ganske gøy å engasjere seg i Lathimos’ køddete gåter. Selv i et sommervær som strengt tatt innbyr til andre, mindre cerebrale aktiviteter.

Regissøren og manusforfatteren kan imidlertid bli gymnasial når han er i det filosofiske hjørnet. Hvilket han er her, i den mest marginale filmen han har satt navnet sitt på siden «The Killing Of A Sacred Deer» (2017).

For å være ærlig: Jeg kjedet meg. Etter hvert nokså alvorlig, for «Kinds Of Kindness» er en lang film (to timer og 44 minutter). Å se den er litt som å avlegge eksamen – og så bli nektet å få se sensuren.

Lanthimos er en av våre mest interessante regissører. Men han er ikke ufeilbarlig. «Kinds Of Kindness» er en skuffelse. Årets største så langt, for meg.