Filmanmeldelse «Hit Man»: En sexy suppe

ROMANTISK KRIMKOMEDIE

«Hit Man»

Premiere på kino 31. mai. Kommer på Netflix i sommer.

USA. 12 år. Regi: Richard Linklater

Med: Glen Powell, Adria Arjona, Retta, Austin Amelio

Nytt fra virkeligheten er noen ganger bedre enn fiksjonen-avdelingen, basert på en artikkel i utmerkede Texas Monthly.

Den sanne (mer eller mindre) fortellingen om filosofi-professoren Gary Johnson (Glen Powell), en mild nerd hvis interesse for elektronikk har gitt ham en spennende bigeskjeft:

Han hjelper politiet i New Orleans med å få folk til å kompromittere seg selv. Spesifikt mennesker som bestiller leiemorder-tjenester.

Se traileren til filmen:

Det er som regel Jasper (den suverent utseende Austin Amelio) som sendes inn for å lokke lovbryterne – eller lovbryterne in spe – ut på glattisen. Det forbryterne ikke vet, er at Jasper har en mikrofon på kroppen, og at Gary og kollegene hans sitter i en kassebil på utsiden og plukker opp og spiller inn alt de sier.

Opplegget lukter av det som kalles entrapment – å sette folk i en situasjon der det er overhengende fare for at de inkriminerer seg selv. Men det er kanskje lov i New Orleans?

Så en dag blir Gary forfremmet. Oppfordret til å ta Japsers plass som den kalde, coole undercover-sivilagenten som skal møte det kriminelle element ansikt til ansikt. Uten å begynne å svette, si dumme ting eller på andre måter knekke under presset.

Er Glen Powell vår neste store filmstjerne? Se hva han selv sier her:

Det er såvidt vi vet lite ved Garys unnselige personlighet som gjør ham kvalifisert for denne oppgaven. Men du verden. Vår mann skrider til verket med stil og schwung, og viser seg å være et absolutt naturtalent. Gary nyter å spille en annen enn sitt nesten selvutslettende ydmyke egentlige jeg (han er på go’fot med eks-kona og alt).

Han treffer russiske gangstere og hjemmeavlede våpenfetisjister («I have pillows under my guns!»). Patrick Bateman-style psykopater og tatoverte thugs.

FEMME FATALE: Adria Arjona og Glen Powell i «Hit Man». Foto: Ymer Media

Jasper er ikke blid for å ha rykket ned på rangstigen. Men ellers går det strykende for Gary. Inntil han, under dekknavnet «Ron», en dag spiser lunsj med den skjønne Madison «Maddy» Masters (Adria Arjona). En kvinne som sitter fast i et giftig forhold med en voldelig mann, og lurer på om hun skal initiere drastiske tiltak for å komme seg ut av det.

Kunne Gary eventuelt likvidere ham for henne? Mot et passende vederlag, selvfølgelig.

Her er det at den til fingerspissene profesjonelle Gary kommer i stuss. Han forelsker seg i denne «jomfruen i nød», selvsagt – og hun tilsynelatende i ham. Eks-en hennes er et kryp, og fortjener muligens å bli «tatt ut». Men dette vidunderlige vesenet har da ingen ting bak lås og slå å gjøre?

«SEXYBACK»: Adria Arjona og Glen Powell i «Hit Man». Foto: Ymer Media

Narrespillet begynner. Gary/«Ron» bygger nennsomt opp et vev av tildels avanserte løgner for å beholde Maddy i livet. Han befinner seg i en absolutt suppe. Som Jasper, grønn av misunnelse, mer enn gjerne krydrer med ekstra chili.

Men dæven. Det er i alle fall en sexy, sexy suppe.

Der har du denne gildt underholdende, gledelig ikke-voldelige krimkomedien i et nøtteskall. Etter tre tiår med fint lite sex, motivert eller ikke, enn si generell hotness, i amerikanske film, kan vi med «Hit Man» og den utmerkede «Challengers» kanskje erklære «SexyBack». (For å si det med Justin Timberlakes «udødelige» ord).

«NOIR» I NEW ORLEANS: Glen Powell og Adria Arjona i «Hit Man». Foto: Brian Roedel / Ymer Media

Ikke sånn å forstå at «Hit Man» er en slags mykpornografi «erotisk thriller» á la 1980 og 90-årene. Ei heller en «sexkomedie». Mer det at Powell og Arjona har kjemi, en tiltrekningskraft seg imellom, som må kalles «dampende», og som man skal være bra asketisk av seg for å ikke legge merke til, selv på den bakerste raden i kinosalen. Den føles dessuten voksen og moden, annerledes enn den unge, blinde kåtskapen i «Challengers».

Så – gøy? «Hit Man» er ikke bare gøy, men direkte frydefull. At filmen er lett, at vi har sett lignende forhold som det mellom Gary og Maddy på film tidligere, og at manuset – ved regissør Richard Linklater og Gary/«Ron» selv, altså skuespiller Glen Powell (begge er Austin-itter) – holder en lekende omgang med den moralske/filosofiske klangbunnen i fortellingen, er fordeler snarere enn ulemper.

RE: det moralske, som vi påminnes om i de korte scenene der sivil-Gary foreleser for elevene sine: Dette er på mange måter Linklaters svar på Woody Allens «Mord og andre misforståelser» (1989). En film som tillater seg å reflektere litt rundt hvorvidt «hvite» løgner er så veldig skadelige i det som jo tross alt er et gudløst univers.

UTÅLMODIG KOLLEGA: Reeta i «Hit Man». Foto: Ymer Media

Det er en film noir som utspiller seg i sprakende dagslys, med en særdeles minneverdig femme fatale i sin midte. Linklater beviser at han fremdeles er i stand til å lage kommersiell underholdningsfilm, 35 år ut i en lang, rik karriere. Han er ujevn, men aldri på den samme irriterende måten som hans samtidige Steven Soderbergh, hvis «Out Of Sight» (1998), «Hit Man» kan minne om.

Ja, «Hit Man» gjør det fristende å utrope den godlynte auteuren Linklater til vår tids Howard Hawks (1896-1977): En amerikansk regissør som lager mange, forskjellige og alltid interessante filmer. Noen større hedersbevisning er det vanskelig å gi.