Filmanmeldelse «Fly Me To The Moon»: Hælle måne!

GULT ER KULT: Scarlett Johansson i «Fly Me To The Moon». Foto: Dan McFadden / SF Studios

Estetikere i all land, gled dere.

• Morten Ståle Nilsen

torsdag 11. juli kl. 10:44

«Fly Me To The Moon»

• Med: Scarlett Johansson, Channing Tatum, Woody Harrelson, Ray Romano
• Regi: Greg Berlanti
• Premiere på kino fredag 12. juli
• Romantisk komedie. USA. Tillatt for alle. 2 timer og 12 minutter.

Lynet slår sjelden ned to ganger på samme sted. Så det er ikke noe fenomen à la «Barbie» på kino denne sommeren. Ingen «Oppenheimer» heller.

Det føles uvanlig at så mange – og så mange av de beste – amerikanske storproduksjonene som gjør runden i øyeblikket, passer best for et voksent publikum. Type fra 30 og (helt) opp.

Slik har det ikke vært på noen år. Sommersesongen har vært superheltenes og «popcornfilmens» domene. Men juli 2024 kan du se «Hit Man», «Civil War», «A Quiet Place: Day One», «Horizon: An American Saga – Chapter 1», «Kinds Of Kindness», «The Fall Guy» og «The Bikerider» på en kino nær deg.

Tiden får vise hvor lurt det er – med tanke på bunnlinjen. Men hyggelig for oss geriatrikere da!

ET STORT SKRITT FOR MENNESKEHETEN: Scarlett Johansson og Channing Tatum i «Fly Me To The Moon». Foto: Dan McFadden / SF Studios

Nå har vi jammen denne også: «Fly Me To The Moon». En dydig romantisk komedie, satt til den andre halvdelen av 1960-tallet. Den kan minne om filmer som er enda eldre. Gamle Doris Day og Rock Hudson-lettkomedier, for eksempel, type «Kryss på linjen» («Pillow Talk», 1959).

Det er 1969. Amerikanerne forbereder seg på å skyte opp Apollo 11, og med det forhåpentlig bli den første nasjonen som sender mennesker til månen (og vaffal før Sovjetunionen!). Eks-piloten Cole Davis (Channing Tatum) er direktør for oppdraget, i regi av NASA.

Prosjektet har ikke den oppslutningen blant folk flest som man kanskje skulle tro. Krigen i Vietnam tar opp mye av oksygenet i mediene. Mange mener som rimelig er at det er andre ting man heller burde bruke pengene til. Religiøse senatorer frykter at alle denne vitenskapen skal fornærme selveste Gud – og planene hans for oss.

LITT KYSSING MELLOM SLAGENE: Scarlett Johansson og Channing Tatum i «Fly Me To The Moon». Foto: Dan McFadden / SF Studios

NASA trenger kort sagt et PR-geni på laget. Noen som kan vekke begeistring i folket og få Kongressen til å skru på finansierings-krana. Dette PR-geniet heter Kelly Jones (Scarlett Johansson).

Hun har bakgrunn fra reklamebransjen på Manhattan, og utover det en broket forhistorie hun ugjerne snakker om. Det er CIA-agenten Moe Berkus (Woody Harrelson) som rekrutterer henne. Han vet alt om hvem hun er, og er ikke redd for å bruke kunnskapen for å få det som han vil.

Kelly er skruppelløs som bare et reklamebransje-menneske kan være, og får fart på opplegget. Hun inngår sponsorsamarbeid med alt fra Omega til Kellogg’s, tvinner senatorer og guvernører rundt sin feminine lillefinger og vil at månelandingen skal bli «større enn The Beatles!».

«SÅNN!»: Channing Tatum og Scarlett Johansson i «Fly Me To The Moon». Foto: Dan McFadden / SF Studios

Det slår lettere antagonistiske gnister mellom henne og Cole. Hun er en selger, og derfor per definisjon vulgær. Han er en mann av voldsom integritet. Cole har dessuten en tung erfaring på samvittigheten. Nærmere bestemt Apollo 1.

Ja, såpass forskjellige er disse to, at romansen vi vet kommer, lar vente på seg. Det går 80 minutter før det første kysset finner sted.

I mellomtiden har den sleipe Berkus tvunget Kelly til å gjøre noe hun egentlig ikke har lyst til. Noe som kan skape grobunn for konspirasjonsteorier i minst 55 år frem i tid. Dette sideprosjektet involverer en flamboyant homofil, i overkant karikert reklamefilm-regissør spilt av Jim Rash.

Spoiler alert: Amerikanerne lander på månen. Spoiler alert igjen: Det blir mer kyssing. Men ikke så mye, all den tid «Fly Me To The Moon» som sagt er en til fingerspissene tekkelig og bluferdig fabel.

PLAYMO-FRISYRER SÅ LANGT ØYET KAN SE: Channing Tatum (til venstre) og Ray Romano i «Fly Me To The Moon». Foto: Dan McFadden / SF Studios

Vi befinner oss i en annen, presumptivt mer sømmelig tid. En tid da alle mennene i NASA-kontrollrommet er mer eller mindre identiske, med Playmo-sveiser, svarte hornbriller og kortermede hvite skjorter med penn i brystlommen. Bortsett fra Tatum, som kler tynne, tettsittende gensere. Bare én av dem røyker. Hvilket vel må sies å være kontrafaktisk.

Det er en epoke som tillater kostymedesigneren Mary Zophres – verdt å ta med navnet, for hun bør bli Oscar-nominert (og har vært glimrende før, blant annet i «La La Land», 2016, og «Babylon», 2022) – å kle opp Johansson i en serie henførende fargesterke kjoler og andre ensembler. Disse kan få en til å helt glemme «Mad Men».

KLER TETTSITTENDE GENSERE: Channing Tatum i «Fly Me To The Moon». Foto: Dan McFadden / SF Studios

Klærne og scenografien er i det i et hele tatt det mest bemerkelsesverdige med denne filmen. Selv om også moralen er artig nok: 50% integritet og 50% bruktbilselger-mentalitet gjør susen!

Kjærlighetshistorien er på grensen til snerpete. Han er jo så tynget av alvor, han Cole! Glemmer nesten helt å ha det moro.

Fremfor alt godteri for øyet, altså, en nostalgisk reise ikke bare til månen, men også til en tid da USA næret verdens drømmer og aspirasjoner, og folk så bedre ut.

Sukkerspinn? Til de grader. Men på sitt mest uimotståelige.

Les også