Filmanmeldelse «Deadpool & Wolverine»: Krampe-komisk nekrolog

4 months ago 30

Ryan Reynolds ryanreynoldser i en to timer lang internspøk.

Morten Ståle Nilsen

onsdag 24. juli kl. 10:12

«Deadpool & Wolverine»

Med: Ryan Reynolds, Hugh Jackman, Emma Corrin, Morena Baccarin, Matthew Macfadyen, Dafne Keen
Regi: Shawn Levy
Premiere på kino onsdag 24. juli
Superheltkomedie. USA. 15 år. 2 timer og 7 minutter.

Det er mye som kan gå galt med den tredje «Deadpool»-filmen.

Folkene bak, regissøren Shawn Levy og hovedrolleinnehaveren og med-manusforfatteren Ryan Reynolds, er spesielt opptatt av å berolige oss på ett felt:

Det at «Deadpool»-serien nå tilhører Disney-konsernet, og ikke som tidligere 20th Century Fox, betyr ivaffal ikke at noen har lagt bånd på Deadpool! Denne superheltsjangerens snørrete, respektløse lillebror.

Vold? Vi skal få like mye som før (om ikke mer!). Vitser? De skal være minst like flåkjeftede som tidligere (om ikke mer!).

(Marvel-sjefen Kevin Feige skal visstnok ha lagt ned forbud mot vitser om narkotika, spesifikt kokain. Det betyr i praksis at «Deadpool & Wolverine» inneholder en haug nokså umotiverte vitser om narkotika, spesifikt kokain).

Banning? Disney pleier ikke å tillatte stygt snakk i produktene sine. Men både sivilisten Wade Wilson og superhelten Deadpool (Reynolds) leverer det som må være et titalls «fuck» og «motherfucker» i løpet av de fem første minuttene. Sånn på pur f ..., om du skjønner.

Kom ikke her å si at vi har mistet tennene! Åneidu.

«Deadpool & Wolverine» legger til grunn at vi kjenner våre superheltfilmer. Den krever også at vi er oppleste på det industrielle maskineriet bak filmene.

Vi bør vite at Disney kjøpte denne merkevaren i 2017. Vi bør vite navnet til den øverste sjefen for moroa (altså Feige). Vi bør vite at den såkalte fase 5 i det som kalles the Marvel cinematic univserse (MCU) – på folkemunne: multiversfilmene – har slitt i markedet. Vi bør vite at de har fått kritikk for å være for lange.

«Deadpool & Wolverine» forutsetter til og med vi skal ha sett 20 år gamle superhelt B-filmer som «Blade» (1998, med Wesley Snipes) og «Elektra» (2005, med Jennifer Garner).

Det er mye å forlange. Men «Deadpool & Wolverine» er en ekstremt innforstått film. Et produkt du må være fulltidsmedlem i superhelt-sekten for å få noe ut av.

At filmen i sin helhet består av fanservice, interne Marvel-vitser, callbacks og meta-vitser om skuespillernes virkelige liv, gjør at den helt kan klare seg uten det andre filmer må ha:

Et plott, også kjent som handling, eller en historie. I tillegg kan den ty til det nevnte multiverset, der alt er mulig. Inkludert å reintrodusere James «Logan» Howlett, bedre kjent som Wolverine (Jackman) – enda han beviselig døde i 2017.

Det er jo bare å plukke opp (en versjon av) ham opp i et parallelt univers! For eksempel en utgave som er marinert i whisky og vonde minner.

Både Deadpool og Wolverine er i stand til å helbrede seg selv. Så det er ingen grenser for hvor mange ganger de to kan kveste og «drepe» hverandre. Bare for å reise seg opp, børste støvet av trikoten og gå videre som om ingen ting har hendt.

Ja, for de er noen ordentlige kranglefanter, selvsagt. Så vidt i stand til å stå sammen mot nemesisen Cassandra Nova (Emma Corrin). Hun sjefer i det såkalte «tomrommet», en skjærsild for glemte og avdankede superhelter.

Om «Deadpool & Wolverine» kan anbefales? Ikke til normale mennesker.

Men om du er en av dem som har småputret i superheltfilmenens- og TV-serienes populærkulturelle sumpvann i et tosifret antall år allerede, og ikke sett dagslys på like lenge: Ja, sikkert.

Om du i tillegg er fan av Reynolds’ patenterte sitcom-kvikkas stil, burde det være noenlunde trygt å løse billett.

De visuelle vitsene er utelukkende av tegneserievold-slaget. Jackmans komiske utfoldelse begrenses av at Wolverine er så «plaget» (men for en overkropp ‘a, gitt!). Shawn Levy viser seg ikke overraskende å være mange reiser glattere enn James Gunn, en regissør hvis mangel på respekt for superhelt-reglene nærmer seg det sinte.

Generelt er det ingen tvil om at materialtrettheten i sjangeren nå er så akutt at den har angrepet selv meta-komediene: Superheltfilmene som ser det som sin oppgave å kødde med andre superheltfilmer. Det er ikke mer igjen å hente i dette stoffet. Det er tomt, utslitt, over, finito.

«Deadpool & Wolverine» er som den fatalistiske, dekadente dansen på bordet som har det med å bryte ut når et imperium er i ferd med å gå til grunne. Montasje-sekvensen som akkompagnerer rulleteksten, med klipp fra tidligere «Deadpool» og «X-Men»-produksjoner, føles som en nekrolog.