Filmanmeldelse «Coup de Chance – et lykketreff»: Unnfallende Allen

3 months ago 26

Woody Allen (88) halter på opptråkkede stier.

Morten Ståle Nilsen

fredag 2. august kl. 17:00

«Coup de Chance – et lykketreff»

Med: Lou de Laâge, Melvil Poupaud, Niels Schneider, Valérie Lemercier

Regi: Woody Allen

Premiere på kino fredag 2. august

Dramakomedie. Frankrike. 12 år. 1 timer og 33 minutter.

Å stole på kunsten snarere enn kunstneren er vel og bra. Men regelen er ikke til stor hjelp når kunsten til kunstneren blir mindre givende som følge av situasjonen kunstneren har satt seg i.

Jeg kan ikke føre bevis for at skandalen det var at Woody Allen ble sammen med adoptivdatteren til hans daværende kjæreste Mia Farrow i 1991, markerte starten på den nedadgående kvalitetskurven i det profesjonelle virket hans.

Alderen kan også ha sitt å si. Allen er anselige 88. Syv år eldre enn det alle er enige om at er verdens eldste nålevende mann: Joe Biden.

Og han har laget gode filmer etter 1991. Spesielt i årene umiddelbart etter at saken sprakk, og Allen ble beryktet (verre skulle det som kjent bli).

Men den siste filmen hans som rørte meg i nevneverdig grad, kom i det forrige årtusenet: «Tekkelig og tarvelig» (1999). Siden da er produksjonene blitt stadig lettere, og i overveiende grad variasjoner over filmer han har laget bedre utgaver av tidligere.

Nytt av året? «Coup de Chance – et lykketreff» er Woodys første franske produksjon. Finansiert av franskmenn, med franskmenn i rollene – med dialog på fransk.

Ja, og så er det et aldri så lite «sjokk» å registrere at musikken som akkompagnerer tittel-sekvensen er – relativt sett – moderne, orgel-ete funkjazz. Ikke den sedvanlige hot jazzen.

Men ellers er det meste som det pleier, inkludert fonten i den nevnte tittel-sekvensen (hvit Windsor White Condensed mot svart bakgrunn). Ikke minst er tematikken velkjent fra et utall eldre (og bedre) Allen-ruller:

Rollen tilfeldigheter, flaks og uflaks spiller i livene våre her på denne kaotiske, gudløse kloden, du vet. At ressurssterke folk kan kjøpe seg medgang. Men bare opp til et visst punkt.

Tittelens lykketreff består i at Fanny (Lou de Laâge) og Alain (Niels Schneider) går på hverandre på gaten. De kjente hverandre for et tiår eller to siden, da begge gikk på den franske skolen i New York City. Han var forelsket henne. Hun ante ingen ting.

Den gangen var Fanny den attraktive bohem-jenta, hun med svarte ullgensere og en slitt paperbackutgave av «Anna Karenina» under armen. I dag, etter en mislykket union med en av sine egne, en musiker, har hun valgt en diametralt annen vei. Hun er blitt troféhustruen til Jean (Melvil Poupaud), en finansmann som jobber med å «gjøre rikere folk rikere».

Jean er opptatt av sånne dølle, meningsløse ting som rike folk er opptatt av, som for eksempel å på gå hjortejakt sammen med andre rikinger. Alain minner Fanny om den hun en gang var. Det tar ikke lang tid før Jean lukter lunta.

Mer eller mindre sinnrike komplikasjoner oppstår. «Coup de Chance – et lykketreff» er så lett som det er mulig for en film om grønn sjalusi, utroskap og drap å være.

For lett, spør du meg. Allen virker ikke lenger interessert i å utforske, enn si penetrere, temaene sine. Han nøyer seg med å slå ut armene og konstatere at «sånn er det bare!» (helt bokstavelig i filmens svake punchline).

Allen skrev i sin tid noen av filmhistoriens rikeste kvinneroller. På dette feltet har forfallet vært dramatisk. De nevrotiske, smått hysteriske kvinnene hans, med sine flakkende blikk og sine vinglass til lunsj, føles utroverdige på grensen til det fornærmende i 2024.

Og dæven så fort de glemmer og kommer over ting! Som om ingen ting kan være helt ekte for dem, liksom.

Bedre da, med de eldre kvinnene. Som Fannys mor, spilt av Valérie Lemercier. Hun er høydepunktet her.

Andre ting å nevne? At Allen ikke har gått for de typiske parisiske turistattraksjons-bildene, men konsentrerer seg om interiører. At manuset er mesterlig økonomisk, og at den rutinen og den konsise stilen forplanter seg til det filmatiske.

I en tid da det meste eser ut, både på kino og TV, er det en fint å se hvor enkelt og renskåret det kan gjøres. «Coup de Chance – et lykketreff» kan være den mest ubesværede filmen som noen gang er laget av en 88-åring (jeg har ikke sjekket ut konkurransen).

Men den er ikke særlig god, og langt fra en begivenhet – slik Allens filmer lenge var.

Det er noe unnfallende, arkaisk og nesten litt barnslig over hvordan Woody går løs på de store, viktige og vanskelige spørsmålene nå. Han mistet noe i løpet av de siste 30 årene. Jeg tror det var motet.