Filmanmeldelse «Blink Twice»: Ulv i fåreklær

3 months ago 77

Nepotisme-baby lager film om økende ulikhet. Og den er god!

Morten Ståle Nilsen

fredag 23. august kl. 16:30

«Blink Twice»

Med: Naomi Ackie, Channing Tatum, Alia Shawkat, Adria Arjona, Simon Rex, Christian Slater, Levon Hawke, Geena Davis, Kyle MacLachlan

Regi: Zoë Kravitz

Premiere på kino fredag 23. august

Thriller / satire. USA. 15 år. 1 time og 42 minutter.

Samboerne Frida (Naomi Ackie) og Jess (Alia Shawkat) er på jobb som servitører på en galla for teknologiselskapet King-Tech, ledet av den karismatiske, enigmatiske Slater King (Channing Tatum).

King har vært ute av søkelyset et års tid. Jobbet med noen issues i privatlivet, forsøkt å bli et lykkeligere, bedre, mer balansert menneske.

I løpet av kvelden får et potensielt ydmykende uhell et uventet utfall. Frida og Slaters øyne møtes, og sistnevnte inviterer Frida og venninnen til sin private øy.

De to rister raskt av seg eventuelle Jeffrey Epstein-fornemmelser. De er voksne mennesker. Tech-gründeren er fryktelig kjekk (han spilles som sagt av Channing Tatum). Og hvem takker nei til en gratis, all inclusive ferie?

Øya er smellvakker, med byggverk i kraftige, Instagram-vennlige signalfarger. Den har et unikt planteliv. Gjestene må levere inn mobiltelefonene sine ved ankomst, og får således ikke lagt ut noe på SoMe. Botanikken, derimot, skal de stifte nærmere bekjentskap med.

De eksklusive middagene etterfølges av noen dråper psilocybin og MDMA på tungen. Hvorpå gjestene – halvparten tech bros og guttastemning-kameratene deres, halvparten tilsynelatende vilkårlig inviterte kvinner – fester natten gjennom.

De danser, leker, svømmer i bassenget og blir bedre kjent, tilsynelatende uten å umiddelbart hoppe til sengs med hverandre. Det er som å tilbringe kvalitetstid i Edens hage.

Uskylden er en illusjon. Det er – bokstavelig talt – slanger i paradiset. Frida begynner å ane uråd da en rød flekk på den kritthvite kjolen hennes synes å forsvinne av seg selv. Enda mer da enkelte av gjestene våkner opp med blåmerker de ikke kan gjøre rede for hvordan de pådro seg.

«Å glemme er en gave», sa Slater til Frida da hun prøvde å snakke med ham om den traumatiske barndommen hans. Etter at han ble søkkrik, og verden ble hans lekegrind, har teknologi-wonderboyen King fortsatt å dyrke «filosofien» om at det man ikke husker, har man ikke vondt av.

Zoë Kravtiz’ – inntil nå mest kjent som skuespiller og datter av kjente foreldre – debutfilm plugger rett inn i en uro som føles veldig tidsmessig, veldig nåtidig, veldig 2024.

Overordnet en følelse av at tilliten i samfunnet kan være i ferd med å erodere. Dernest en gryende erkjennelse av at menneskene vi har opphøyd til den nye herskerklassen – IT-bransjens mørke regenter – ikke vil oss vel.

Den mener at når noe er for godt til å være sant – vel, da er det etter alt å dømme ikke sant. Den bruker en stor, feministisk hammer til å minne kvinnelige publikummere om det rystende sitatet som blir tillagt Margaret Atwood: «Menn er redd for at kvinner skal le av dem. Kvinner er redd for at menn skal drepe dem».

Subtil er filmen med andre ord ikke. Onde tunger vil dessuten kunne hevde at «Blink Twice», sett med klassebevisste øyne, er Hollywood-nepo babyen Kravitz’ (datter av musikeren Lenny og «Cosby med familie»-skuespilleren Lisa Bonet) litt for høylytte protest: «Ikke kall meg nepo baby!».

Men regissøren, som jobber med en manus signert henne selv og E.T. Feigenbaum, er flink til å utporsjonere informasjon. Og det som til syvende og sist redder den noe frynsete historien fra seg selv, er at den hele veien holder av plass til satiren. «Blank Twice» er, sin dystopiske dysterhet til tross, gøy. Også da den utvikler seg til et blodbad i den siste akten.

Skuespillet er utmerket, ikke minst lengre ned på rulleteksten. Simon Rex og Adria Arjona er spesielt verdt å nevne – sistnevntes dødelige blikk mot «konkurrenten» Frida sier mer enn 10 manus-sider med ord.

Artig er det også å støte på gamle kjenninger som Kyle MacLachlan, Christian Slater og Geena Davis som Slaters distré assistent Stacy.

Kravitz og Tatum er nå et par, leser jeg. Det er jo et pikant poeng, kanskje, og lar seg da også merke i måten hun filmer ham på: Med en beundring som ikke helt står i stil med det store mørket karakteren hans har innabords. Pytt.

«Blink Twice» er litt uferdig, en aning lettvint, svært bredpenslet. Men jammen har den energi.