Filmanmeldelse «Armand»: Gaper over

1 week ago 7

«Armand»

Med: Renate Reinsve, Ellen Dorrit Petersen, Thea Lambrechts Vaulen, Øystein Røger, Endre Hellestveit, Vera Veljovic-Jovanovic

Regi: Halfdan Ullmann Tøndel

Premiere på kino fredag 27. september

Drama. Norge. 12 år. 1 time og 57 minutter.

Scenen som dominerer «Armand», og som har fått enkelte til å – noe optimistisk – «spå Oscar-nominasjon til Renate Reinsve», er veldig minneverdig:

Reinsves Elisabeth, som er blitt kalt inn til skolen der den seks år gamle sønnen Armand går i første klasse, får latterkrampe. Et LOL-angrep som ikke lar seg stoppe, som svinner hen og bryter ut med full kraft igjen slik latteranfall gjør, og som ikke lar seg stoppe av at rektor, Jarle (Øystein Røger), ber henne om å vennligst holde opp.

Latteren tar over hele henne. Det kommer noe befriende barnlig over det inntil nå så stramme ansiktet, det er som om hun, og filmen «Armand» med henne, forløses.

Scenen inntreffer cirka halvveis ut i spilletiden. Etter den skal filmen, i mine øyne, rote det en smule til for seg.

En time tidligere har vi sett Elisabeth kjøre fort og sint på en landevei, på vei til det nevnte møtet. Armand er blitt beskyldt for upassende adferd mot en klassekamerat, og skolen har innkalt henne og den andre guttens foreldre (Ellen Dorrit-Petersen og Endre Hellestveit) til krisemøte.

Armand skal ha kommet med seksuelt ladede trusler av en type som ingen seksåring burde ha i mobbe-arsenalet. Ekstra pikant er det at Armand er sønnen til den andre kvinnens nå avdøde bror, Thomas, som var Elisabeths mann.

Elisabeth er skuespiller, en kjendis i lokalmiljøet – godt kjent med både beundring og misunnelse. De andre mødrene blir som forheksede når hun viser seg blant dem. Ærbødigheten når helt inn til Sunna (Thea Lambrechts Vaulen), den grønne læreren som har fått jobben med å lede møtet.

Elisabeth nekter å tro at sønnen kan ha gjort det han anklages for. Men den andre guttens foreldre, Sarah og Anders, tegner et bilde av henne som en selvopptatt og dramatisk person. Typisk skuespiller, ikke sant? Kan ikke leve uten en konstant strøm av oppmerksomhet.

Møtet går trått, og Sunna kaller inn Jarle og Ajsa (Vera Veljovic-Jovanovic) som forsterkninger. Det forandrer ikke dynamikken: Disse høflige voksne menneskene, disse på klassisk manér lukkede skandinavene, tør ikke, vil ikke, klarer ikke kommunisere med hverandre.

Bildet vi har av hvem hovedpersonene er, blir gradvis fylt ut i scenene som utspiller seg utenfor klasserommet, og som er kinkige å plassere på tidslinjen:

Forholdet mellom Sarah og Anders er ikke godt. Dynamikken mellom Sarah og Elisabeth, som var gode venner da Thomas levde, er blitt fundamentalt forrykket. Anders er tiltrukket av Elisabeth.

Den langfilm-debuterende Halfdan Ullmann Tøndel får mye ut av skolebygningens særegne arkitektur. De nakne gangene, de store rommene og de lange trappene gir et klaustrofobisk inntrykk: Dette er et stort, romslig bygg du ikke kan stikke av fra.

Lyddesignen – brannalarmer som går av, ekko som i en hule i fjellet – understreker følelsen.

Innenfor disse kalde, kjipe veggene blir «Armand» et drama om mellommenneskelige forhold, familier som er gått i oppløsning og voksne mennesker som bruker barna sine som våpen i en krig.

34-åringen er muligens lei av sammenligningen allerede. Men Ullmann Tøndel gjør det vanskelig å ikke assosiere til filmene besteforeldrene hans, Ingmar Bergman og Liv Ullmann, i sin tid lagde, både sammen og hver for seg.

Debutanten er uttalt fan av spanske Luis Buñuel (1900-1983) også. Det lar seg merke i form av den «magiske» renholdsarbeideren som hjemsøker filmens yttergrenser, og ikke minst i de to dansescenene som liver opp i den skandinaviske stringensen. Men som for meg føltes påklistrede.

Det er i det hele tatt mange ingredienser i gryta her, og de mest fantasifulle sekvensene kommer i overkant tett i oppløpet. Et psykoseksuelt drama på kammerset avløses av et sapfisk dansenummer avløses av lydløse skrik og et klimaks som – bokstavelig talt – overdøves av et voldsomt regnvær.

Det som begynte som nøkternt drama om en skolegutt er blitt en psykologisk horrorfilm om voksne mennesker og traumene deres. Men når de fjonge ideene står i kø mot slutten, er det mulig å tenke: effektmakeri.

Reinsve er briljant i rollen, som ikke kunne vært mer annerledes enn Julie i «Verdens verste menneske» (2021) om den hadde prøvd. Absolutt dedikert til en ikke umiddelbart sympatisk karakter, en glamorøs bohem blant dølle bønder, hevet over lærere, naboer og andre sauer. Elsket og hatet for sin annerledeshet. En løvinne når situasjonen krever det.

Hvorvidt «Armand» fortjente å bli Norges kandidat til neste års Oscar-pris, kan diskuteres. Det er uansett en glede å se en norsk film som gaper over for mye.

Read Entire Article