Filmanmeldelse «A Quiet Place: Day One»: Hold ut og hold kjeft

4 months ago 39

HORROR / THRILLER

«A Quiet Place: Day One»

Premiere på kino fredag 28. juni

USA. 15 år: Regi: Michael Sarnoski

Med: Lupita Nyong’o, Joseph Quinn, Djimon Hounsou, Alex Wolff

Den fineste horrorfilm-serien de siste 10 årene? Det må være «A Quiet Place» det.

Den oppsto på uventet hold, nærmere bestemt hjemme hos ekteparet John «The Office» Krasinski og Emily Blunt. Og hvis du synes at «fineste» er et snodig adjektiv å benytte om blodige skrekkfilmer, fulle av siklende monstre og brå død – vel, så er kanskje dette med familiens skjød forklaringen på at det passer ganske godt likevel:

De tre «A Quiet Place»-filmene er horror med appell til voksne. De handler om samarbeid, samhold, familie- og vennskapsbånd, offervilje, kjærlighet – kort sagt det beste i oss. I tillegg, altså, til siklende monstre og brå død.

Krasinski har overlatt regi-jobben til Michael Sarnoski (han bak den finfine «Pig») denne gangen, men er fremdeles involvert på manus- og idéfronten. Blunt er ikke med, for «A Quiet Place: Day One» er en såkalt prequel.

Den første filmen slapp oss inn in medias res – rett inn i en verden der de ekstremt lydhøre, og ekstremt dødelige, monstrene fra verdensrommet allerede var kjente størrelser på kloden, og «alle» visste hva man måtte gjøre for å unngå å vekke deres oppmerksomhet. Nemlig holde kjeft. Ikke lage én eneste lyd.

Denne tredje forklarer oss heller ingenting om «hvem» disse monstrene er, hvor de kommer fra og hva de vil menneskene (bortsett fra å drepe oss). Og spør du meg, er det best slik. Men vi får bevitne den skjebnesvangre dagen da de først kom til New York:

Luftvernsalaramen går, det som ser ut som lysende meteoritter dukker opp på himmelen – og ingen ting blir noen gang det samme igjen.

Samira (Lupita Nyong’o) er kreftpasient, døende, og innlagt på et pleiehjem der hun mottar palliativ behandling. De andre pasientene skal på busstur inn til byen. Samira er ikke så keen at det gjør noe, men lar seg til slutt overbevise:

Hun har lyst til å fortære det som etter alt å dømme blir livets siste pizza slice – de der store, fettdryppende, deilige stykkene som serveres på annethvert gatehjørne i New York City.

Før hun når restauranten der hennes barndoms favoritt blir servert, har helvete kommet til jorden. Det er som om en krig har brutt ut, eller en gigantisk terroraksjon har funnet sted – alt er med ett bare støv, kaos og absolutt livsfare.

Folk som gir lyd fra seg blir umiddelbart revet i filler av de hatske monstrene. De ser ut som forvokste insekter, med tynne, heslige bein. Menneskene lærer seg raskt å frykte den ekle knitrete, smattende lyden de lager, og som signaliserer: Nå, lille menneske, nå er du straks død.

Samira mister katten sin i dramatikken, finner den igjen, og møter etter en stund en britisk jus-student, Eric (Joseph Quinn fra «Stranger Things»). Han er sjokkskadd, og klarer ikke annet enn å henge i skjørtene hennes.

Dette til tross for at Samira går feil vei. Motsatt av alle andre. Myndighetene har gitt innbyggerne streng beskjed om å bevege seg mot havet, der redningsbåter kan redde de heldigste av dem. Monstrene kan ikke svømme, og skyr vann. Samira, derimot, vil til Harlem for å spise kald spise restepizza. Hun skal jo uansett snart dø.

Eric og Samira utvikler raskt det unike skjebnefellesskapet som oppstår mellom folk som lider sammen. Vi får ikke mye informasjon om noen av dem. Men nok til at vi bryr oss om begge.

Det blir gripende øyeblikk av dyp (med-)menneskelighet, en slags post-apokalyptisk poesi. Nyong’os slående ansikt er som skapt for å formidle både rødøyd, mager smerte og stum skrekk, og Quinn er sympatisk nok som et gjennomsnittsmenneske i ekstraordinære omstendigheter.

Filmen er fettfri, laget på et fornuftig budsjett. Sjokkeffektene er både sjokkerende og effektive (tenk dét).

Den første «A Quiet Place» (2018) vil vil bli stående som klassikeren, om ikke annet så fordi den hadde overraskelsen og den originale ideen på sin side. Men «A Quiet Place: Day One» vil muligens bli husket lenger enn den gode nummer to-filmen fra 2021. Gå og se den, og husk å sette mobilen på «lydløs».

Hvor ofte blir man rørt, grepet, beveget av en skrekkfilm? Ikke ofte i det hele tatt. Men mot slutten av denne var denne anmelder nesten litt på griner’n.

Menneskeheten: Kan det være at vi kommer til å savne oss når vi er borte?