Fagfolk bekymret: Mener vi svikter de evnerike barna

4 months ago 121

Kortversjonen

Emilie fra Bergen har stort læringspotensial og trenger ekstra utfordringer på skolen.
Foreldrene vurderer å flytte til Spania for bedre tilrettelagt undervisning.
Eksperter mener norske skoler svikter barn som lærer lett og trenger større faglige utfordringer.

«Hola, can I have an ice cream, gracias?»

– Det er det jeg sier når jeg kjøper meg is, sier Emilie på telefon fra solkysten i Spania. Hun har vært i Torrevieja med foreldrene i to uker, men har allerede begynt å lære seg litt spansk.

– Jeg lærer meg språk på Duolingo, snart kan jeg snakke spansk i butikken, sier hun og ramser opp alle ordene hun kan.

Sammen med pappa Henrik Gandrudbakken (44) og mamma May Britt Vågenes (50) skal hun tilbringe sommeren i den spanske byen utenfor Alicante. Kan hende flytter de ned for et år eller to slik at datteren kan begynne på den internasjonale skolen der.

– Vi har hørt at det er lettere å få tilrettelagt undervisning for barn med stort læringspotensial her, sier pappa Henrik.

Emilie lærer raskere og lettere enn andre barn på samme alder. Da hun begynte i første klasse kunne hun allerede lese og skrive og regnet matte fra 3. klasse pensum. I andre klasse leste hun en Harry Potter-bok på to dager.

Minst én elev i hvert klasserom har behov for større faglige utfordringer.

– Likevel fanges ikke disse barna opp, sier Renate Andersen, førsteamanuensis ved lærerutdanningen ved Oslo Met.

Hun har forsket på barn med stort læringspotensial i en årrekke.

– Ofte ser vi at elever som finner lærestoffet for lett, ikke får utviklet sitt potensial og lærer seg derfor ikke å prestere. Mange kjeder seg så mye at de får skolevegring og ikke ser et poeng i å gå på skolen, sier Andersen.

En rekke studier peker på det samme. I en ny studie som ble publisert sist uke har forskerne ved Universitetet i Sørøst-Norge intervjuet ti medlemmer i Mensa om deres erfaringer med skolen.

Fordi de aldri fikk faglige utfordringer i grunnskolen, lærte de heller ikke hvordan de skulle håndtere utfordringer senere i utdanningsløpet, fant studien. Mange ga derfor opp og opplevde skolehverdagen som meningsløs og kjedelig. Noen fullførte aldri skolen.

Blir misforstått

Ella Maria Cosmovici Idsøe, professor i pedagogisk psykologi ved Naturfag senteret ved Universitetet i Oslo er bekymret.

Hun er en av landets fremste eksperter på feltet og har skrevet flere bøker om evnerike barn.

– Barn med stort læringspotensial sviktes. Daglig får jeg henvendelser fra fortvilte foreldre. Hverken barnehageansatte eller lærere klarer å fange opp eller tilrettelegge for disse barna. Mange misforstås og blir sett på som problembarn.

Det har vært flere stortingsmeldinger og NOU-rapporter og politikerløfter om viktigheten av å gi alle barn læring ut fra egne forutsetninger, men i praksis skjer det lite, mener hun.

– Mange møter veggen når de begynner på videregående fordi de ikke har lært seg å lære. Denne selvregulerte læringsevnen er mye viktigere enn en høy IQ. Gode arbeidsvaner dannes bare når du utfordres.

Da Emilie allerede i første klasse begynte å vegre seg for å gå på skolen, skjønte foreldrene at de måtte ta noen grep.

– Vi visste at hun hadde lett for å lære. Hun har alltid hatt en veldig nysgjerrighet og iver etter å lære seg nye ting.

Da Emilie var fire skrev hun et bursdagskort til mammaen. Før hun var fem hadde hun lært seg å lese. Uten at foreldrene hadde gjort noe spesielt.

Til å begynne med var det stas med skolesekk og nye klassevenner.

– Når vi spurte hva hun hadde lært, husket hun ikke hva de hadde gjort i timen. Bare friminuttene var gøy.

Som far så datter

Som nestleder i Mensa-foreningen i Bergen hadde pappa Henrik hørt foreldre fortelle om barn som mister skolemotivasjonen.

Dessuten visste han så altfor godt hvordan det var.

– Jeg var selv et understimulert barn. For meg ble skolegangen ni år med venting på å få lære. Mens de andre brukte et år på å lære alfabetet, hadde jeg lest ut pensumboken dagen etter jeg fikk den.

Etter hvert mistet han helt lysten til å gå på skolen. På videregående falt han helt av.

– Jeg hadde ikke lært meg noen strategier for å lære.

Da han selv ble far ville han gjøre alt han kunne for at datteren fikk nok utfordringer.

– Vi kviet oss veldig for å ta det opp med skolen. Vi var redd for å bli misforstått, at vi skulle fremstå som kravstore foreldre som ønsket spesialbehandling for vårt barn.

Ofte er det nettopp slik foreldre oppfattes, sier forsker Andersen.

– Foreldre til evnerike barn kan feilaktig bli oppfattet som at de er veldig overambisiøse på barnas vegne, at de legger sine egne behov på barna.

Sudoku ikke nok

Professor Idsøe mener hovedproblemet er mangel på kunnskap og peker på at barn med store læringsbehov må inn som pensum i barnehage – eller i lærerutdanningen.

– Noen lærere lar barna sitte med sudoku eller et tegneark når de har løst en oppgave mye raskere enn sine medelever. De forstår ikke at disse barna virkelig brenner for å lære mer, deres hjernekapasitet utvikler seg raskere, de trenger høyere tempo og mer kompliserte oppgaver enn barn på samme alder.

Det må en holdningsendring til, mener Idsøe.

Sist uke fikk hun en hjerteskjærende mail fra moren til en gutt på syv år med en IQ på 145. Gutten fortalte at han ikke har noen venner og sitter alene i friminuttene, noen ganger klatrer han i en klatrevegg eller biter negler for å få tiden til å gå.

Mange får problemer med å passe inn både faglig og sosialt fordi det sosiale bygges gjennom det faglige, forteller Idsøe.

– Men disse barna kan være supersosiale når de treffer andre med felles interesser og evner.

Da foreldrene til Emilie først tok kontakt med skolen fikk de bekreftet at skolen hadde fått med seg at Emilie lå litt foran de andre barna.

– Men de hadde ikke noe opplegg å tilby.

Først da foreldrene hentet inn en spesialistuttalelse og forslag til opplegg ble det fart i sakene.

– Det siste året har Emilie hospitert opp tre trinn i to fag, og det fungerer kjempebra, sier faren.

Emilie vil også fortelle.

– Jeg er sammen med sjetteklassinger i matte og engelsktimene. Det er kjempegøy. Nå jobber vi med geogebra, sier hun og forklarer om hvordan man kan tegne grafer, gjøre algebra-utregninger og løse ligninger på et regneark på PC-en.

Rektor ved Emilies skole sier til VG at de har kompetanse på å tilrettelegge for barn med stort læringspotensial, men har behov for enda mer kunnskap.

– Norsk skole har nok tradisjonelt hatt et større fokus på å tilpasse for elever på lavere nivå, enn for elever med stort læringspotensial. Jeg tenker at vi på dette feltet nok har et utviklingspotensial, skriver rektor Anita Vabø ved Emilies skole Landro.

Flytter til Spania

Både skolen og foreldrene var veldig spente på om det ville fungere, men Emilie går fint overens med de større barna og jobber både selvstendig og i samarbeid.

– Vi er opptatt av at hun må ville det selv. At hun skal trives, sier pappa.

Neste år skal de andre elevene opp i ungdomsskolen, da spørs det om det vil fungere like godt med en som er tre år yngre i klasserommet.

Derfor vurderer foreldrene nå å flytte til Spania for en periode så hun kan gå på en skole hvor de har mer erfaring i å tilrettelegge etter nivå.

Pappa Henrik driver sitt eget IT firma og kan jobbe fra hjemmekontor, moren er apotektekniker og kan muligens jobbe på et lokalt apotek.

Foreldrene er opptatt av at Emilie ikke bare skal stimuleres faglig. Emilie har selv valgt fotball, motocross og svømming.

Akkurat nå er det svømming som står i fokus.

– I morgen skal jeg øve videre på bryst. Jeg kan allerede svømme krål, stupe og ta salto, og svømme to lengder under vann. Nå vil jeg prøve å holde pusten enda lenger. Kanskje klarer jeg fire.

For pappa Henrik er det fortsatt litt sårt at han ikke ble sett da han gikk på skolen.

– Jeg har følt på en sorg over at jeg aldri fikk brukt evnene mine, at jeg aldri tok den universitetsutdannelsen.

Etter videregående tok han opp flere fag, og har tatt en rekke kurs, men det kostet mye krefter å lære i voksen alder. Noen forsker blir han aldri.

– Men nå er jeg pappa, og det er det beste som har skjedd.

Og før han vet ordet av det er datteren på universitetet.

– Kan hende jeg blir professor, sier Emilie.

Kanskje i matematikk, tror hun.

– Jeg vil i alle fall utforske ting. Utforske dyr kanskje, eller verdensrommet. Det er jo spennende.

FAKTA

I forskningsprosjektet ProSkap (Programmering og skaperverksted i skolen: Tilpasset opplæring for elever med stort læringspotensial) fulgte forskerne 180 elever med stort læringspotensial over to år.

Ingen av elevene følte de alltid var faglig utfordret på skolen, 19 prosent svarte at de ofte følte seg utfordret, 62 prosent sa at de noen ganger ble faglig utfordret, 16 prosent svarte sjelden og 3 prosent følte de aldri fikk utfordringer.

EN TANKEVEKKER

Avstanden fra landssnittet 100 i IQ til 130 i IQ er like stor som avstanden fra snittet og ned til de med 70 i IQ. De med 70 i IQ trenger tilpasninger i både arbeidslivet og livet. Downs syndrom klassifiseres for eksempel som mild psykisk utviklingshemning om deres IQ er mellom 50 og 70.

De ble ikke sett på skolen. Først når de kom ut i arbeidslivet opplevde Mensa-medlemmene at deres evne til kreativ og selvstendig tenkning, ble verdsatt, fant en ny studie.

Kilde: Studien Tretten års kjedsomhet, nestleder og testansvarlig Henrik Gandrudbakken i Mensa Bergen.

IQ og diagnoser

Barn med høy IQ kan samtidig ha diagnoser eller lærevansker som for eks. dysleksi. De kan bruke mye krefter over år på å kamuflere dysleksien og hvis den oppdages får de kanskje hjelp med lesevanskene, men blir ikke stimulert for sitt høye læringspotensial.

– Vi må lære mer om disse barna, hva slags behov de har og hvordan vi kan best ivareta disse behovene slik at de også får oppleve inkludering, fellesskap og tilhørighet, mener professor Ella Maria Cosmovici Idsøe.

Read Entire Article