Et liv i fotografiets tjeneste

• Harald Henden (foto)
• Espen Rasmussen

Harald Henden levde hele sitt voksne liv i fotografiets tjeneste. I 30 år var han i verdensbegivenhetenes sentrum – for å dokumentere for VGs lesere.

En av de siste konfliktene han dekket, var krigen i Ukraina.

Siden den brøt ut, var han flere ganger i landet. Som alltid sørget han for å være tett nok på til å kunne vise hvordan sivilbefolkningen ble rammet av russiske bomber. Han tilbrakte også tid i skyttergraver på frontlinjen, for å vise virkeligheten til ukrainske soldater.

Tar farvelI den lille landsbyen Vovchansk rett ved grensen til Russland var Harald Henden med en gruppe frivillige som evakuerte sivile. 19 år gamle Anastasia måtte ta farvel med sin lillesøster Sofia (9).

MassegravTotalt 445 graver ble funnet i skogen utenfor den frigjorte byen Izium i Ukraina. Enkle trekors markerte hver eneste grav.

BakhmutKampen om byen Bakhmut i 2023 var svært blodig. Ukrainske soldater skyter granater mot russiske stillinger, før de trekker under bakken.

Henden siste oppdrag for VG var i Israel. Han rykket til området kort tid etter Hamas-angrepet 7. oktober. Han hadde fulgt Gaza tett i størsteparten av sine år som pressefotograf, men denne gangen slapp han ikke inn, i likhet med kolleger fra medier over hele verden.

– I Gaza går det så inni helvete utover barna. Det siste offeret jeg fotograferte under konflikten i 2012, var en fire år gammel jente som het Rihan. Hun ble drept mens hun var ute og lekte i gården utenfor familiens hus, fortalte Henden i et portrettintervju i VG i januar 2024.

Hamas-angrepBegravelsen til 24 år gamle My Naim som ble skutt og drept under angrepet mot ravefestivalen Supernova 7. oktober 2023.

TenåringFamiliemedlemmer balanserer båren med en død tenåring gjennom de trange smugene i flyktningleiren Khan Younis, Gaza, i 2014. Gutten ble drept av et israelsk bombenedslag natten før.

Fire år gammelRihan bæres til graven i Gaza. Hun ble drept av granatsplinter mens det var forhandlinger om våpenhvile mellom Hamas og Israel i 2012.

Henden var særlig opptatt av å vise hvordan krig og katastrofer påvirket vanlige mennesker i de rammede områdene – og spesielt barna. En rekke av historiene han laget sammen med sine journalistkolleger for VG, handlet om barn og unge.

I 2001 reiste han til Pakistan for å fotografere barnearbeid.

Barn jobberEn lang arbeidsdag ved mursteinsfabrikken i Musa Zai i Pakistan er over. Her jobber afghanske flyktningbarn fra de er fem år gamle i 12 til 14 timer hver dag.

Frakter mursteinEsler og hester frakter murstein til ovnene noen hundre meter borte. Det var den billige arbeidskraften fra Afghanistan som gjorde at teglverkene i Musa Zai så dagens lys.

15 kronerEn leirklump på tre kilo, rulle, legge i form, klappe, snu, legge på plass og ta av formen. Tusen murstein hver dag. På det arbeidet tjener en familie 15 kroner.

I 1995 var Harald Henden i Afghanistan sammen med en VG-kollega, kort tid før Taliban tok over Kabul. Et flyangrep rammet boligområder og Henden dro for å dokumentere.

Her tok han et av bildene han senere ble prisbelønnet for.

– Bomben hadde gjort stor skade og folk lette desperat i ruinene. Idet vi går ut av bilen kommer en mann bærende på det døde spedbarnet og legger det i armene til moren, fortalte Henden til fagbladet Journalisten.

Bildet ble kåret til Årets bilde 1995.

Irak var det første krigsområdet Harald Henden reiste til på oppdrag for VG. Det var under den første Gulfkrigen i 1991. Tolv år senere var han tilbake. Sammen med kollega Kim Riseth, leide de en firehjulstrekker og hengte seg på de amerikanske styrkene inn i Irak.

Det er inne i Irak fotografen tar det han sier er «en av de vanskeligste avgjørelsene jeg har tatt gjennom hele min karriere».

De blir med amerikanske styrker i et pansret personellkjøretøy med åpen takluke. Det smeller i kjøretøyet når kulene treffer.

– Jeg var så redd at jeg var kvalm, fortalte Henden til VG i 2024.

Lagt i bakkenIrakerne blir lagt i bakken under Saddam Husseins egen triumfbue da amerikanerne tok seg inn i landets hovedstad i 2003.

SkuddskaderEn såret amerikansk soldat blir fraktet på båre fra et helikopter til en kirurgisk post. Soldaten har skuddskader fra de første bykampene inne i Bagdad.

SikterEn amerikansk soldat peker lasersiktet sitt mot et portrett av Saddam Hussein i et forlatt militærkompleks i utkanten av Bagdad.

Den amerikanske og allierte krigføringen i Afghanistan førte fotografen til landet en rekke ganger. Henden var på Serena Hotel da det ble angrepet av terrorister, og var en av dem som utførte førstehjelp på kollega og Dagbladet-journalist Carsten Thomassen, som senere døde av skadene han ble påført.

Det ble en opplevelse som satte dype spor i fotografen, og helt til det siste klarte ikke Henden å snakke om opplevelsen uten å bli berørt.

Etter opplevelsen på Serena fortsatte Henden å reise tilbake til Afghanistan, og nabolandet Pakistan, for å kunne dokumentere krigføringen, sivilbefolkningens lidelser og ringvirkningene av konflikten.

Påtent15 år gamle Zarghona ble påtent av sin svigerfamilie og får behandling på et sykehus i Peshawar, Pakistan i 2001. Hun var ikke god nok til å ta seg av husarbeidet mente familien.

AleneEn ung jente sitter alene på et hustak og følger med på trafikken i Kabul. Det er slutten av september 2021, og det er gått én måned siden Taliban tok over makten i Afghanistan.

Rykker fremDanske soldater rykker frem mot Taliban i den sørlige Helmand-provinsen i Afghanistan. Minst 47.000 sivile afghanere er drept i krigshandlinger og millioner er på flukt.

Henden var til stede under krigen på Balkan på 1990-tallet.

I 1999 strømmet titusenvis av kosovoalbanere over grensen fra Kosovo til Makedonia, på flukt fra serbernes etniske rensing. Henden hadde vært i området en stund for VG, og laget flere reportasjer til avisen om katastrofen mens den utspilte seg.

Etter hvert ble grensen mellom Kosovo og Makedonia stengt, og makedonske soldater og politi holdt flyktninger innesperret.

Ingenmannsland60.000 flyktninger presset sammen i ingenmannsland i Blace-leiren på grensen mellom Kosovo og Makedonia påsken 1999.

Vender tilbakeEn mor og hennes datter vandrer gjennom en utbombet gate i gamlebyen i Djakova, Kosovo, 1999. Etter å ha vært på flukt fra krigshandlingene, kunne de vende tilbake.

FeirerTo dager etter at NATO rykket inn i Kosovo kom KLA-soldatene ned fra fjellene. De feiret seieren over serberne i gatene i Prizren i 1999.

– Det har alltid vært viktig for meg å gjøre mitt beste for at mennesker jeg møter skal beholde sin verdighet når jeg får lov å fotografere dem i livets kanskje vanskeligste situasjoner, sa Harald Henden i sin takketale da han mottok Fritt Ord prisen tidligere i år.

I Sierra Leone i 2000 sto han midt i en slik situasjon. I den 11 år lange borgerkrigen i landet fikk tusenvis av mennesker kuttet av armer og ben av opprørere. I en leir traff han et av ofrene og i et kort øyeblikk kommer en liten jente bort til onkelen sin. Han tar rundt henne med sine to proteser.

Krigsfotografen vendte tilbake til de urolige områdene i Midtøsten en rekke ganger de siste 20 årene. I Irak i 2016 og 2017 dokumenterte han ofrene for IS og kampene mellom terrororganisasjonen og irakiske stryker.

Fra kampene i Mosul kom mødre på flukt med sine spedbarn som var alvorlig underernært. Henden og kollega Nilas Johnsen besøkte en klinikk drevet av Leger Uten Grenser, og fortalte historien om tvillingene Mariam og Eman (1 måned gamle), som veide litt over to kilo:

Flyktet fra ISUnderernærte barn kom fra Mosul og andre byer holdt av IS. Mariam og Eman ankom Leger Uten Grensen-klinikken med sin mamma Awad. Hun hadde ikke nok melk i brystene til å kunne gi barna næring.

I fyrI to år var innbyggerne i byen Gayara i Nord-Irak under et brutalt IS-styre, før de ble frigjort av irakiske styrker i august 2016. Før IS-krigerne rømte, satte de fyr på oljebrønnene i byen.

Mistet synetAli Marwan (15) ligger skadet på Emergency Hospital i Erbil, Irak 2017, etter et rakettangrep. Han mistet synet på venstre øye.

Harald Henden var på reisefot store deler av sin karriere i VG. Og historiene han tok med seg hjem, handlet like mye om overlevelse som om død. Og mange ganger har han vært tett på mennesker som bidrar med hjelp.

I 1996 reiste han til Angola for å følge jordmoren Kristin Liland på jobb. Spedbarnsdødeligheten der var 20 prosent.

– Å være jordmor skal dreie seg om livet, ikke døden, fortalte jordmoren til Henden.

JordmorenBibiana Kulembe er 16 år og gravid. Hun er i ferd med å dø. I en ambulanse omgitt av miner på en av de farligste veiene i det sørlige Angola, er jordmoren Kristin Liland den eneste som kan redde henne.

UndersøkerKristin undersøker en gravid kvinne og konstaterer at barnet hun bærer på er dødt. Dagen etter måtte hun sette i gang fødselen for å unngå alvorlige komplikasjoner

Reddes20 prosent av spedbarna døde i Angola og ved femårsalderen var tallet steget til 30 prosent i 1996. I landsbyen Chitembo i Angola jobbet den norske jordmoren for å redde flest mulig.

Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan, Somalia, Ukraina, Palestina, Syria, Kosovo, Russland, DR Congo, Jemen, Colombia, Sierra Leone, Libya, Libanon, Haiti. Jordskjelv, borgerkriger, folkemord og invasjoner. Listen over Harald Hendens dokumentasjon er lang.

Fotografen etterlater seg et livsverk som har satt spor i norske lesere i 30 år. Og som i en tid der kunstig intelligens og falske nyheter utfordrer hva man kan tro på, vil være et vitnesbyrd for fremtiden.